Dag 35. Reisadalen 2.

Hei. Jeg heter Sigve og jeg er verdens mest distré person.

Det var deilig å sove i seng, men litt oppskrytt. Jeg sover faktisk bedre i teltet. Vi tok en veldig langsom morgen der jeg sydde til superundertøyet mitt så det passer Queen som knottbeskyttelse og buksa mi som holder på å revne i skrittet. Føttene er fremdeles hovne og ømme etter gårsdagen.

Det kom to hyggelige karer til hytta noen timer før vi dro. En kristansander og en vendøling. Deilig å høre litt sørlands igjen.

Vi kom oss til slutt av gårde og holdt et behagelig tempo. Etter litt over en time treffer vi to karer og en guttunge på andre siden av elva. De inviterer meg over og jeg får mat og brus. Nordlendinger altså, umåtelig hyggelige folk. Det er far, sønn og en kompis. Det dkal sies at kompisen som var på besøk var fra vestlandet da, men han var da hyggelig han og.

Etter en god stund skippet de meg over til riktig side igjen og dro videre. Jeg fikk tilbud om skyss, men takket pent nei. Jeg må jo gå alt selv må skjønne. Jeg er litt ekstrem på akkurat det der kanskje. De slapp meg av 30 meter lengre ned enn jeg gikk på, så da måtte jeg jo selvfølgelig gå tilbake så jeg faktisk hadde gått de 30 meterne. Det skulle vise seg å bli veldig unødvendig.

To timer senere stopper vi på en fim plass for å ta noen kast med fiskestanga. Etter litt tenker jeg å bytte sluk og begynner å rote i sekken. Når alt er ute av sekken begynner fortvilelsen å bre seg. Det er ingen slukboks der. I tillegg forsvinner sluken jeg har på stanga på magisk vis på land og jeg sitter plutselig igjen med ingen sluker. Det er en katastrofe. Det kan ikke bli verre enn dette. Så begynner det å regne og tordne.

Boksen har jeg, verdens mest distré person, klart å legge igjen enten på hytta eller på et sted to kilometer etter hytta der jeg prøvde noen kast i går. Så da var det bare å gjemme unna sekken og vandre de 8 kilometerne tilbake igjen da i håp om å finne den igjen.

Jeg kommer først til hytta, men ingen slukboks der, men en av sørlendingene sier han så en boks ligge på den plassen jeg fisket i går. På veien dit treffer jeg en annen fisker som skal motsatt vei. Han var på vei for å sjekke at båten var sikker siden regnet får elva til å stige. Jeg er så frekk at jeg spør om jeg kan få haik nedover og det får jeg, men de skal ikke dra før mellom tolv og to på natta. Jlokka er snart ti og jeg er lite motivert for å gå tilbake igjen, så det er greit. Båten ligger ved ei annen hytte og jeg sier jeg kan sikre den for ham mens jeg venter på at de skal komme.

Jeg finner slukboksen. Hurra. Det var bittersøtt. Ettetpå går jeg noen kilometer til hytta det er snakk om. Der sitter to fedre med sønnene sine rundt bålet. Jeg får smake tørket reinkjøtt og blir sittende der å prate med han ene som er sauebonde de timene det tar før båtfolket kommer tilbake. Myggen er ekstremt hissig og jeg har bare shorts på meg. Vet ikke hvor mange stikk jeg får, men så høyt er jeg ikke sikker på om jeg kan telle. Queen ligger trygt under jakka mi og sover.

Båtfolket er tre karer der de to norske er giider for den tredje som er britisk. Han britiske er fotograf og fotograferer og skriver for et fluefiskeblad. Han har reist over alt i verden for å fiske. Vi finner tonen og prater hele båtturen. Når jeg spør om han skal skrive om denne turen svarer han nei. Dette er hans "hidden gem" og han vil ikke at så mange skal få vite om det.

Båtturen er morsom i seg selv. Jeg er jo vant med båt, men elvebåtkjøring er noe helt annet. Fart og action. Det hender sjåføren må gasse på litt ekstra så vi klarer å skli over steinene der det er ekstra grunt.

Jeg setter opp teltet der vi blir sluppet i land. Vi har gått mye, men ikke fått så mye ut av det i distanse, men så ble det ikke en så verst dag allikevel da. Frustrerende å måtte gå tilbake så langt, men så fikk jeg møte hyggelige folk og kjøre elvebåt.