mandag 30. juni 2014

Dag 20. Nå har vi hatt all slags vær

I dag fikk vi tordenvær også. Startet ut i solskinn og bar overkropp, men under lunsjen kunne jeg høre og se det komme. Fikk heldigvis tid til å få regntrekket på sekken og jakka på meg.

Så da har vi så godt som all slags vær som finnes i Norge.  Det varte heldigvis ikke så lenge, men du verden som det pøste ned.

Det går bedre med føttene nå. Ikke misforstå, de er fortsatt vonde mot slutten av dagen, men ikke like vonde.

Queen sine øyer er mye bedre i dag. Hun klør fortsatt og er rød, men hevelsen er gått ned. Vet ikke helt hva det var. Innsektbitt, allergi eller noe rusk er vel de medt plausible forklaringene. Hun er hvertfall ikke noen fan av å skylle øynene, men jeg må si hun er veldig flink og tålmodig.

Jeg camper her

søndag 29. juni 2014

Dag 19. For et vær.

Finnmark er kontrastenes land. For litt over en uke siden lå jeg i snøstorm. I dag går jeg i shorts under en blå himmel i minst 25 varmegrader. Du verden så deilig.

Det som ikke er så deilig er at Queens høyre øye er blitt hovent over natta. Hun ligner litt på Rocky Balboa i slutten av eneren. Det ser ikke ut til å plage henne noe særlig annet at hun klør seg litt innimellom. Etter konsultasjon med ekspedisjonsdyrlegen (Esther) blir resepten saltvannsskyll morgen og kveld. Ellers har hun det bra. Ingen gnagsår og potene er bedre enn på lenge.

Kroppen føles bra og føttene har det sånn nesten bra. Bedre enn i går selv om de er temmelig vondte mot slutten av dagen i dag også. Jeg har allerede gått bort fra min geniale idé om å bytte sko halvveis. Det ene paret sitter som et skudd, men etterhvert så hovner føttene litt opp og sa blir de litt trange. Tror det er derfor jeg hadde så vondt i lilletåa i går. Den nye planen er fjellstøvler hele dagen, men i lunsjen kjøles føttene ned i vann.

Jeg lunsjet ved en nydelig liten foss. En av de mange skjulte perlene langs E6 du ikke ser fra bilen.

Tror jeg så en elg i dag morges, men den så meg før jeg så den. Fikk bare med meg en stor skygge i sidesynet løpe inn i skogen.

Målet for dagene fremover er å gå forbi to sånne skilt som viser hvor langt det er igjen til Karasjok. De står med en mils avstand. Nå er det 12 mil igjen. Altså 6 dager.

Jeg camper her

lørdag 28. juni 2014

Dag 18. Turistpolitiet

Sovnet sent i natt. Det er så lyst og fuglene synger hele døgnet. I tillegg var det noen som holdt på ute i elva hele natta. Tror de satt garn. Drev å slo ned en masse jernpåler.

Det tar noen kilometer å gå seg varm. Gårsdagen sitter fortsatt i. Etter en stund treffer jeg på en snakkesalig bonde i traktor. En ordentlig bonde som han sier, han har jo dyr. Jeg trengte ikke fortelle hva jeg drev med. Han hadde snakket med to andre ekspedisjoner tidligere, så han skjønte greia. Plutselig spør han meg hva jeg synes om turistpolitiet. Jeg blir usikker. "Hva mener du?". "Myggen" sier han og ler.

Føttene mine verker så jeg har startet med å bytte sko halvveis i dagen. De gjør vondt på litt forskjellig plasser så da får jeg fordelt det ut over. Verst er det med venstre lilletå. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men den har fått litt sånn knivform med en spiss kant. Mamma kaller det en "bekk". Er visst sånn damer får når de går med de fine/vonde skoene sine. Jeg får tape den opp i morgen og se hvordan det går. Asfalttrasking er hvertfall ikke helt bra med tung sekk.

Været har vært upåklagelig. Solskinn og deilig temperatur hele dagen. Har campet heeelt nede ved elvekanten.

fredag 27. juni 2014

Dag 17. On the road again

Julaften. Pakken kom til postkontoret kl 10. Endelig kan vi starte igjen. Det er litt sånn ambivalent, for man blir så fryktelig lat av å ikke gjøre noe så lenge, men hvis vi ikke skal bli boende i Tana Bru må vi bare komme i gang.

I pakken var hundemat, 10 potesokker  (burde holde til en hund), litt tørket mat samt siste episode av Game of Thrones. Blei camp litt tidligere på grunn av den. I tillegg var det en sånn stift man kan smøre på gnagsår. Det er en del av taktikken for å hindre at Queen får gnagsår igjen.

Både sekk og kløv er tunge igjen, men vi stattet ut i et forrykende tempo. Første mila var unnagjord på litt over to timer. Det er litt for kjapt merket vi fort og den neste mila tar en del lengre tid. Men litt over to mil første dag får vi være fornøyd med.

Bortsett fra en bil som stopper, og rygger bakover et par 100 meter for å spørre om jeg trenger haik, så skjer det ikke så mye spennende.

Camp er med utsikt helt til Finnland. Herfra og til Karasjok er Finnland på andre siden av elva.

Hvis dere lurte så ja. Det er mygg her. Noe sier meg at innerteltet kommer til være helt rødt før turen er ferdig.

torsdag 26. juni 2014

Dag 16. I morgen kommer pakken.

Pakken er ankommet Alta. Det betyr at den er her i morgen og jeg kan fortsette turen. Jippi.

Ikke et vondt ord om Tana Bru, men det er jo ikke akkurat så mye som skjer her. Blir deilig å komme i gang igjen.

Neste etappe. 180 km til Karasjok.

onsdag 25. juni 2014

Dag 15. Venter fortsatt.

Ventingen fortsetter. Sporingen på pakken sier fortsatt bare at den er sendt fra Oslo. Utrolig frustrerende.

I dag har det hvertfall vært stabilt nok vær til å være ute i sola en stund.

Følg pakken minutt for minutt her:
http://sporing.posten.no/sporing.html?q=Kp+02+465+052+7+NO

tirsdag 24. juni 2014

Dag 14. Det skjer ingen ting.

Pakken er fremdeles ikke kommet. Hvis den ikke er her i morgen må jeg prøve å få den videresendt til Karasjok. Vi klarer oss en etappe til uten det som er oppi.

Så det er ingen ting å melde i dag. Vi kjeder oss.

mandag 23. juni 2014

Dag 13. Uteliggeren

I går kveld kjøpte jeg meg en burger og satte meg ute på gresset under et tak sammen med Queen for å spise. Da kom det to tøffe karer på 12-13 år, som spyttet på bakken etter hver setning de sa, syklende bort. "E du en uteligger?" Spurte han ene. Jeg svarte nei først, men vi ble etterhvert enige om at egentlig så er jeg jo det. "Æ får egentlig ikke lov te å snakk me uteliggera" sa han og det var enden på samtalen vår.

Vi sov på en campingplass i natt og i dag morges tok jeg min første dusj på 2 uker. Det skulle være digg, men det kostet 20 kroner for 5 minutter, så det ble mer stressende enn behagelig. Men du verden så fresh man føler seg etterpå.

Jeg har som sagt lært av feilene mine og til alt hell var det tilbud på sjokolade på Rema 1000. Det tok litt av.

Jeg liker å prøve å lage nye ting på multifuelen. I dag prøvde jeg Grandiosa, med akseptabelt resultat. Måtte ha i veldige mengder fett for at det ikke skulle svi seg så det ble litt mye på de siste stykkene. Men det funket jo.

Pakken har ikke kommet i dag. Vi får se i morgen.

Utenom det har vi sløvet i teltet, handlet mat, lest og spist potetgull. Prøver å spise oss opp så mye vi kan når vi har muligheten. Queen får doble porsjoner og jeg putter i meg det jeg klarer.

Glemte å si at vi så tre elg i går. Det var moro. Elgjakta i fjord gikk jeg en uke uten å se snurten av en elg. Typisk.

søndag 22. juni 2014

Dag 10. Død skog

Det snødde vannrett til kl 4 i natt. Da gikk det over til regn. Vinden var helt sinnsyk, men teltet holdt stand det. Helsport kan det å lage telt. Jeg puttet til slutt ørepluggene i ørene for å dempe støyen.
Jeg pakket det jeg kunne inne i teltet og så var det bare å vente på pauser mellom bygene. Første pause var det akkurat tid til å løpe på do og hente vann til frokost. Andre pause holdt heldigvis helt til kvelden, men da var kl 1530.
Det var en fin etappe som gikk gjennom bjørkeskog og viddeterreng. Eller bjørkeskog var vel å ta litt i. Det var bjørkeskog en gang. Nå er nesten alle trærne døde. Jeg vet ikke hva som hatt skjedd her, men kanskje det er nikkelverket i Russland sin skyld. Det har blitt nevt av flere jeg hatt snakket med. Det sender store mengder forurensning hvis vinden er riktig og ødelegger skogen.
Mot kvelden kom vi til et vann og her tar vi av nordvestover fra stien. Dermed blir det litt mer bush bashing, men vi slipper unna et godt stykke på E6.
Vinden har vært der i dag også, men ikke like aggressiv. Dagen slutter som den starter med sludd og regn.
Utrolig digg å komme seg i posen og lage middag ut av de fire røyene jeg fikk underveis. Det ble et festmåltid.

Dag 11. Tungt.

Det ble en tung dag. Regnbygene holdt oss i teltet til utpå ettermiddagen.

Terrenget var veldig kuppert og det føltes ikke som vi beveget noe fremover. Men været holdt seg og vinden var ikke like ille som de siste dagene.

En elv/bekk vi måtte krysse ble litt mer strabasiøs enn planlagt. Jeg kom meg til slutt over, men Queen løp frem og tilbake i et fortvilet forsøk på å finne et annet sted. Det endte med at jeg måtte løfte henne over til andre siden. I den prosessen må jeg ha smistet lua mi for en time etterpå hadde jeg den ikke lenger.

Vi camper i høyfjellet over tregrensa. Må si at slikkinga/slafsinga til Queen blir litt lettere å takle når hun også uoppfordret vasker beina mine også.

Dag 12. Andre milepæl.

Så var vi her da. Tana Bru. Endelig skal vi begynne å gå sørover.

Det har vært en fin dag. Oppholds mens vi gikk og vindstille. Det førte med seg vårt første virkelige møte med finnmarksmyggen. Fy så aggresiv den er. Men med myggolje og nett i pausene så klarer vi oss bra. Det er bedre enn nordavinden hvertfall.

Har gått litt smartere i dag enn i går. Begge dagene har det vært ganske kuppert. Mye opp og ned, men i dag prøvde jeg å holde meg så mye som mulig på samme høyde og heller gå rundt haugen i stedenfor rett over. Det blir litt lengre å gå, men man får ikke samme syra i beina som gjør at du stivner helt. Funket mye bedre. Har gått lengre i dag, men er mindre sliten.

Så hva er det viktigste jeg har lært på disse 12 dagene. Mer sjokolade! Jeg hadde alt for lite snacks til å gomle på mens jeg gikk. Dermed gikk jeg meg helt tom mot slutten av dagen. Så bedre lunsjrutiner og mer godteri.

I morgen blir det hviledag. Forhåpentligvis har forsyningspakken kommet frem til postkontoret. Ellers så er det litt andre ærend som må gjøres.

På tirsdag bærer det av sted mot Karasjok. Ca 130 km. Her blir det nok mye langs E6. Det er jo den strakaste vei. Den går nesten i ei rett linje mot Karasjok med Tanaelva på ene siden og ganske mye fjell på andre siden. Vi får se hvordan det utvikler seg.

Dag 9. Queen 2.0

Møt Queen 2.0. Halvt hund, halvt Macgyver tape og halvt solcellepanel (se bilde).

Queen begynner å få såre poter. Det plager henne ikke når vi går, men med en gang vi stopper så begynnet hun å slikke. Det er jo synd på hunden, men den slikkinga begynner å gå meg på nervene. "Slafs slafs slafs smatt smatt". Hvert ledige øyeblikk. Jeg blir jo ikke akkurat overstimulert her ute så det blir liksom forsterket. Potesokker burde jeg jo så klart hatt med og skulle egentlig få det sponset, men så passet dem ikke og så gikk det i glemmeboka. Glemte det også når jeg og Arne var innom veterinæren i kirkenes. Jeg  har noe potevoks som skal hjelpe, men den slikker hun jo bare av ved første rast.

Så da får man tage det man haver og som alle vet kan alt fikses med Macgyver tape. Også hunder. Det funket temmelig bra. Men litt oppgradering blir det veldig bra.

Ellers har det vært en ganske crap dag. Min nyervervede fiende nordavinden har gjort alt den makter for å stoppe meg. 7 timer med den midt i fjeset er ganske så slitsomt. Jeg fant "stien" jeg lette etter da. Det er ikke mye til sti. Det er lagt noen steiner oppå hverandre med ugjevne mellomrom for å vise vei. Det er hvertfall ikke mange som går her for stien i seg selv har forsvunnet de aller fleste plassene.

Mot slutten av dagen kom jammen snøstormen også. Stiv kuling og snø. Prøvde å finne en fin telplass litt i le fra vinden, men endte opp med en relativt dårlig en midt i vinden. Så nå ligger jeg her og ber til Gud om at teltet og pluggene skal holde. For tåler det dette tåler det, det meste. God natt hvis jeg klarer å sove i det spetakkelet her.

Dag 8. Bush bashing

Etter en treg start, måtte blant annet vente ut en regnbyge, setter i gang. Det er ikke så veldig langt igjen før stien slutter og vi må i gang med å gå opp vår egen sti. Såkalt "bush bashing" på godt norsk.

Etter å ha gått en halvtime tar plutselig Queen stand. Det skjer jo innimellom og da må jeg gå tilbake og be henne reise fuglen før vi kan fortsette. Det rare nå er at hun reiser ikke på kommandoen. Da får jeg reise fuglen selv da tenker jeg, så vi kommer oss videre og starter å gå rundt i buskaset hus ser mot. Men det flyr ikke opp noen fugl. Så ser jeg at hun kikker på et punkt 50 cm foran seg. Der ligger det en liten trosteunge musestille. Jeg får dratt Queem bort og tenker at jeg har avverget situasjonen. Men når jeg går for å ta bilde av fuglen legger den på flukt og da kicker jaktinnstinktene til Queen inn for fullt. Hun fanger lett fuglen og skambiter såpass at jeg må avlive den.

I enden av stien kommer vi til ei hengebru over en et fossefall. Her er ikke Queen like høy i hatten lenger. Vi starter samtidig men når jeg er over ligger hun langflat på magen på andre siden. Med mye lokking og ros åler hun seg på magen sakte sakte over på andre siden. Det så veldig komisk ut.

Det ser ut til å være mye elg i området her. Finner masse lort og spor. Til og med et gevir.

Jeg pleier å prøve et par kast med fiskestanga i vannene jeg går forbi. Mot slutten av dagen har det ikke gitt uttelling men siste kastet jeg gjør får jeg noe på kroken. Jeg tror det er ørret som vanlig, men det er en harr. Min førsre harr noen sinne. Jeg er i ekstase. Ny art på lista. Harren er en nydelig fisk med en kjempestor ryggfinne med vakkert fargespill i.

Som sagt så er dette den første harren jeg får. Jeg begår dermed en generaltabbe når jeg tilbereder den ved å ikke skrape av skjellene. Jeg koker fisken og lager potetstappe i samme vannet etterpå. Med ørret er ikke det noe problem, men skjellene til harren er små panserflak. Steinharde og umulig å spise. De har jo selvfølgelig løsnet og ligger i hundrevis gjemt i hele potetmosen. Så for hver skje må jeg spytte masse skjell. Ja ja. Da vet vi det til nestegang.

Vi camper sent og jeg får for første gang fysisk se midnattssola siden landslapet er såpass flatt og det ikke er skyer.

torsdag 19. juni 2014

Dag 7. En uke på tur.

En uke på tur. Hurra. Merker at turmodus begynner å sette seg. Rutiner er opprettet og kroppen tåler lengre og lengre dager.

Det går en sti innover i skogen vestover langs finskegrensa. Planen er å følge denne til en endes. Der den slutter fortsetter jeg videre nord-vestover gjennom skog og myr til jeg treffer en ny sti som kommer fra Finnland og går rett nordover nesten helt til E6. Når den stien slutter vet jeg ikke helt hva jeg gjør, men mulig jeg dreier nord-vedtover igjen og går gjennom terrenget så jeg slipper asfalt. Det sliter så fælt på beina.

Vi starter dagen med noen km på E6 før vi tar av på en grusvei og følger den 5km. Underveis på veien stopper det en bil ved siden av meg. Han hadde sett meg i går i Neiden og lurte fælt på hva greia var.

I enden av grusveien starter den første stien. Følelsen av å finne stien man prøver å finne etter å ha gått langt er ubeskrivelig deilig.

Til å begynne med er det rn bred atv "vei" gjennom bjørkeskogen. Vi støkker opp et par ryper til Queens enorme begeistring. Etter å ha passert et reingjerde og noen timer i dette terrenget kommer vi inn på en smal sti i et landskap som minner litt om Femundsmarka for de av dere dom har vært der. Gammelskog med bjørk og furu med lyng og mose på bakken.

Det tar ikke lange tiden før vi går på et reinkadaver midt på stien. Nesten utspist. Mens jeg jeg tar bilder og kikker tenker jeg det må ha vært et ganske stort dyr som har tatt denne reinen. Så går det opp for meg at dette er jo garantert bjørneland og at det kanskje ikke er så lurt å stå her hvis bamsefar kommer for en lunchpause. Så jeg følger en av Monsens bjørnevettregler. Nemlig å snakke høyt til meg selv og går videre. Det er ikke det siste kadaveret vi finner.

Været er upåklagelig og solkremen kommer frem for første gang.

Vi slår leir ved et vann.

mandag 16. juni 2014

Dag 6. Snø og nordavind

Jeg skreiv det i går. Det eneste som manglet var snø. Vel i dag fikk jeg jammen det også. Våknet til sol, men det snudde fort. Har gått i snøføyk og isende nordavind store deler av dagen. Vi søringer aner ikke hva nordavind er vi. Vår nordavind har tross alt fått varmet seg over hele norges land. Denne vinden kommer direkte fra nordpolen og den skjærer seg inn i margen. Så lenge man er i bevegelse er det greit, men med en gang man tar pause setter den tennene i deg.

Men vi overlevde jammen det også. En reinflokk fikk vi også se før vi steg ned fra fjellet. Vel fjell og fjell.  300 moh. Men her i Finnmark er 300 moh nok til å være over tregrensa og få snø i midten av juni. Det er en uke til sankthans. Bare nevner det.

Vel nede fulgte vi E6 til Neiden. Her har vi funnet oss et lite privat skogholt rett ved en rasteplass ved elva. Det virker som det er en bra lakseelv det her. Står mass folk og fisker.

I morgen bærer det inn i skauen igjen mot finskegrensa.

Dag 5. Tana Bru neste.

I gang kl 11. Queen er håpløs til å gå i bånd. Drar og drar. Men i dag var dagen da hun skulle lære. Skulle ha lært. Det hadde jeg hverken tid eller tålmodighet til. Skal vi bli ferdige før Queen blir gammel og dør må jeg bare leve med det. Så lenge hun drar fremover går det jo på et vis.

Sekken er blytung. Mat for både meg og hunden i 14 dager veier sitt. Etter proviantering på bensinstasjonen den er godt over 30 kg nå. Men i morgen tror jeg Queen er frisk nok til å prøve kløven igjen.

Vi gikk videre på veien til vi traff E6. Den fulgte vi et lite stykke før vi tok av mot Sandnes. I enden her var det endelig tid for å gå i utmark igjen. I stedenfor å følge E6 i en bue ute ved havet går vi rett over gjennom viddeterreng. Følger noen høyspentmaster så navigering er ikke noe problem. Plutselig ser jeg et fly som kommer ganske lavt og det går opp for meg at jeg et midt i terrenget jeg så fra flyet på tirsdag.

Av en eller annen grunn går Queen som en engel når vi ikke er på asfalt. Vet hvorfor, men jeg klager ikke.

Camper ved et vann og drar turens første ørret. Den går rett i lasagnegryta til middag. Det høres kanskje ikke så digg ut. Kanskje er det det heller ikke, men alt smaker godt på tur.

Har hatt det meste av vær i dag. Sol, regn og hagl. Mangler bare snø (bank i bordet). Det blåser en guffen vind. Iskald. Men det er lunt og godt i teltet.

Folk jeg møter har en tendens til å spørre "Skal du langt?". Vet ikke om det er en nordnorsk greie eller om det er sekken som gjør det. De synes det er veldig festlig når jeg svarer "Til Lindesnes".