fredag 10. oktober 2014

Dag 116. Lindesnes!!!

Ja. Så var det gjort da. Lindesnes er ankommet. For en merkelig følelse det var å se fyret jeg har gått mot i fire måneder.

Det var en våt natt med temmelig kraftig regn til tider. Bråket sånn mot teltduken at jeg lå våken en god del. Men hva gjør vel det? Teltet holdt meg tørr og det er siste natta uansett. La været pøse på med det det har.

Utover dagen letter det opp og bortsett fra en skur går jeg i oppholds hele dagen. Etterhvert våger til og med sola seg frem så den siste biten og ankomsten ble i et ganske behagelig vær. Det virker som lokalbefolkningen her på Lindesnes er vandt til synet av en sliten vandrer. Flere biler hilser og jeg snakker med et par folk.

Det var som sagt en veldig rar følelse å se fyret. Litt rørt. Litt glad. Bittelittelitt vemodig. Men mest lettelse over at vi nå endelig har klart det. Jeg kunne nesten høre føttene mine juble.

Mamma og pappa stod der som velkomstkomité og veivet med flagg. Så var det litt photo shoot og feiring. Som NPLer fikk jeg gratis adgang til fyret og fikk en bok å skrive inn en liten hilsen i. Siste SPOT melding ble sendt oppe ved fyret (beklager Arne).

Ekspedisjonen startet under vann og må jo derfor også avsluttes under vann. Så en rask dukkert ble gjennomført. Selv nå i oktober var det varmere enn Barentshavet. Nei ikke varmt, varmerE.

Vel hjemme fikk jeg skrubbet både meg selv og Queen. Husker ikke at hun var SÅ hvit. Ikke jeg heller for den saks skyld. Deretter ventet utendørs boblebad i  regnet og tordenværet mens jeg godtet meg over at jeg ikke skulle sove i telt i natt. Det hele avsluttes med mammas ostesmørbrød, min favoritt.

Så da gjenstår det bare å si takk for turen. Takk for all oppmuntring og kommentarer underveis og tusen hjertelig takk for alle donasjoner. I skrivende stund har dere gitt  63125 kroner. Det er fantastisk. Det holdes fremdeles åpent så etternølere kan fremdeles lette samvetet. Takk til foreldre og mormor som ikke ble syke og døde av bekymring. Det hadde blitt litt for ironisk. Jeg overlevde mormor!

Nå skal det hviles, spises, hviles litt mer og etterhvert så synker kanskje alt jeg har opplevd inn. Nå får jeg se å få giftet meg selv bort før jeg finner på noe dumt igjen.

Takk for turen dere! Nå kan dere skru på tven igjen.

onsdag 8. oktober 2014

Dag 115. Siste natta.

Jeg fikk endelig tak i Sterke Fetter Ole på telefon i går. Han har plutselig fått en eksamen han på torsdag. Så "desverre" hadde han ikke mulighet for å komme å bære meg.

Jeg blir vekt av en truckfører som henter trucken på morgenen. Deretter pakker jeg sakene og spiser frokost inne på spiserommet til de ansatte. Før jeg går får jeg en Hamran skjærefjøl av sjefen. "Så du husker oss". Kan ikke si annet en tusen takk. Hvis du skal ha nytt kjøkken kan jeg anbefale Hamran. Jeg har inspisert lageret deres nøye og det er veldig bra. Dessuten er de sykt hyggelige.

Det pøser ned de første timene, men så stopper det jammen meg og holder seg mer eller mindre resten av dagen. Så deilig. Men tror det bare samler seg opp for i natt og morgendagen. Tror det stod opp mot 30mm regn fra 0000-0600. Det er en god del vann. Teltet er satt opp på toppen av en liten høyde så vi ikke må svømme ut i morgen tidlig.

Ellers går vi bare å høret på podcast hele dagen for nå trenger vi ikke spare på batteriet lenger heller. Havet ser vi også for første gang på veldig lenge. 

Men dette er jammen siste natta på ekspedisjon. Tenk det. 115 netter. Feires med eplemost.

1 dag igjen!!!!

God natt.

tirsdag 7. oktober 2014

Dag 114.

Jeg er glad jeg fikk paraply i går. Tror kanskje jeg hadde druknet uten for det regner hele dagen. Blåser gjør det også. Men det er mye trær langs veiene vi går så vinden når oss ikke ordentlig og med paraplyen blir vi heller ikke våte forbi regntøyet. Ikke misforstå. Det er fortsatt kjempekjipt å gå, men det kunne vært veldig mye kjipere. Frokosten derimot var veldig trivelig med horn og hjemmelaget jordbærsyltetøy (verdens beste).

Jeg glemte Queen igjen i dag. Stoppet for å tisse og ba henne sitte som vanlig så ut ikke går i veien. Jeg gjorde det jeg skulle og startet å gå. Jeg gikk en lang stund når jeg støkker opp ei due. Jeg venter på å se Queen løpe forbi meg, men det skjer ikke. Så rart. Så jeg snur meg men der er det ingen hund. Jeg har dressert henne for bra. Men det er godt jeg kan plystre høyt for jeg trenger ikke gå så veldig langt før hun kommer løpende.

Det er ikke så mye annet å si om gåinga så jeg hopper til slutten av dagen. Der går jeg og ser etter et sted å sette opp teltet når en tysk-norsker stopper på siden av meg. "Du kan site på med mich til Lyngdal om do vil". Etter en liten stund får jeg forklart at jo jeg vil faktisk heller gå i dette været. "Men da kann do jo kome in på en kopp kaffe da". Så jeg går biten bort til jobben hans og får komme inn. Han jobber på et kjøkkenverksted. Hamran kjøkken. Her får jeg ta en dusj og får hilse på sjefen til tyskeren. Han hadde jammen hørt om meg for jeg sov sammen med kameraten hans på Bossbu.

Etter litt prat skulle tyskeren vise meg et sted jeg kunne sette opp teltet. "For et vær. Yesyesmaria" sier han. Så innlosjerer han meg heller på lageret som jeg blir VELDIG glad for, for det bøtter ned nå. I tillegg kom han plutselig tilbake med 1.5 brus til meg.

Så nå har jeg det varmt og tørt mens jeg høret på været utenfor. "Det ække feil" som man sier på godt sørlandsk. I morgen tidlig får jeg komme inn på dusj og kaffe igjen. Folk er ganske ålreite her sørpå.

To dager igjen.

mandag 6. oktober 2014

Dag 113.

Det er vått, kaldt, skittent og lukter ikke særlig godt. Jeg snakker selvfølgelig om klærne mine. Fysj så fælt det er å krype ut av den tørre varme posen og inn i våte klær på morgenen. Det krevde alt jeg hadde av selvdisiplin for å få det til. Jeg begyner å bli ganske lei nå.

Været er bedre enn i går. Overskyet, vind og regnbyger.

Mot slutten av dagen mens jeg sitter i veikanten og hviler dukker plutselig opphavet opp. Jeg hadde visst ikke lest meldingen fra mamma godt nok for jeg trodde det var i morgen de skulle komme. De har med seg tørre klær, mat og en paraply til meg. Det var jammen godt å se dem igjen.

Så nå ligger jeg her og varmer mammas spaghetti i tørre klær og har det egentlig helt greit. Men jeg gleder meg til å hoppe i boblebadet når jeg kommer hjem. Jeg spiste opp alt sammen mamma.

3 dager igjen.

søndag 5. oktober 2014

Dag 112

Jeg unner meg en litt senere start i dag. Formen er sånn nesten bra. Tar meg til og med tid til å ta skjegget (Slapp av. Barten forsvant rett etter bildet)

Dugnadsgjengen drar før meg, men ikke før jeg får stukket et sjokolade i handa.

Det skulle vise seg å bli høydepunket i en ellers ganske så kjip dag. Det regner. Masse. Hele dagen. På tross av regntøy er jeg våt til skinnet etter noen timer. Jeg sa nei takk til å bli med dugnadsgjengen på båten over det store vannet så jeg må gå rundt. En forferdelig "sti" som er 20 meter sti, 20 meter søkkblaut gjørme.

Men nå er vi jammen ferdig med å gå i terrenget. 120 kilometer igjen til Lindesnes. Gleder meg til å ta på meg klissvåte klær og gå ut i regnet i morgen tidlig.

4 dager igjen.

Dag 111.

Jeg våkner med gjevne mellomrom våt av svette, men på morgenen føles det som om jeg er frisk igjen. Nå er jeg bare sånn sliten som man er rett etter man er blitt frisk.

Selve gåingen er ganske begivenhetsløs. Veldig vått og mye gjørme.

Når vi kommer fram til Gaukhei blir jeg mottatt av en dugnadsgjeng som inviterer meg på middag når de hører hva jeg driver med. Veldig hyggelige folk og en veldig god middag.

Mem med mørket kommer nok en gang feberen tilbake. Den var seig den her. Det er noen hundre meter mellom hytta jeg sover i og der jeg fikk middag. Jeg skjelver som et aspeløv når jeg kommer frem og hiver meg i soveposen. Da føles egentlig allting greit bortsett fra at jeg svetter som en gris. Søvnen kom sent.

5 dager igjen.

Dag 110.

Jeg har nesten ikke sovet et minutt i natt tror jeg. Det var så sinnsykt varmt og med feberen i tillegg ble det umulig. Men men. Sove kan man gjøre i grava.

Jeg ender opp med å ta en paracet og ibux for å knekke feberen. De funker som de skal og jeg føler meg pigg igjen.

Målet for dagen er Øyuvsbu. Det viser seg å være en ganske våt og gjørmete etappe. På et sted var det lagt ut et salgs bro over et spesielt ille parti. Jeg kunne bare se starten og slutten for resten var under gjørma, men den var jo der så det er jo bare å gå på tenkte jeg og tok ett skritt. Plupp sa det så stod jeg med gjørme til kneet. Det var snekret sånn at det var mellomrom mellom der man skulle tråkke , men det var neimen ikke godt å se under gjørma.

Mens jeg står å prater med en famile jeg treffer kommer en enslig reinsbukk tassende. Europas sydligste reinstyrstamme. Det er ikke så ofte man får sett dem her tror jeg så det var moro.

Vi krysser også vei 987 som går over fjellet til Stavanger. Den veien kjørte jeg for ganske nøyaktig fire måneder siden og sa til de andre i bilen at "om 3-4 måneder er jeg her igjen". Jammen snakket jeg ikke sant også.

Sammen med kvelden kommer feberen tilbake. Ikke veldig sterk feber, men nok til at jeg hutrer utenfor dyna og svetter under. Legger meg halv åtte for å få sovet skikkelig ut.

6 dager igjen.

Dag 109. Jojo

La meg fortelle deg om dagen min.
Startet på 640 moh opp til 760 moh ned til 619 moh opp til 1279 moh og ned til 1032 moh. Jeg er sliten!!

Så veldig mye opp og ned. Den verste stigningen var fra 820-1279 på ca en kilometer. Den var seig.

Vet ikke om jeg har nevnt det men skoene mine er utslitt. Det er nesten ikke spor igjen som igjen gjør dem veldig glatte. Det går greit på tørr stein men på glatt svaberg sliter jeg litt. Så der gikk jeg da og var kjempefornøyd med å være ferdig med den tøffe stigningen da jeg plutselig lå på ryggen og kikket opp i himmelen. En kjapp sjekk konstaterte ingen brukne bein,bmen *sniff *sniff lukter det ikke bensin her? Joda. Festet som skrus inn i bensinflaska er brukket rett av. Det er jo irriterende, men vi skal sove på hytter de neste dagene så det er ingen krise og den kan fremdeles vrukes med gass. Det som er nesten like irriterende er at når det først skjer så skjer det ETTER at jeg har bært bensinen opp alle de høydemeterne.

Hytta vises seg å være smekkfull av jegere etc så jeg ender opp i den gamle hytta og ikke den splitter nye. Greit nok det, men det er ganske dårlig ventilasjon.

Jeg kjenner en feber i kroppen også. Føles likt som de andre gangene. Tror rett og slett det er fordi kroppen er såpass sliten at den reagerer sånn. Får håpe det går over til i morgen.

7 dager igjen.

Dag 108.

Vi vandrer med freidig mot langs veien til og forbi Bykle. Flere ganger begynner jeg plutselig å le fordi jeg kommer på at det bare er 8 dager igjen. Prøver å ikke gjøre det når det er folk i nærheten.

Rett ved innkjørselen til helikopterflyplassen på Hovden henger det ei vekt. Jeg tror den er beregnet for å veie reinsdyr. Det er nok mange reinsjegere som blir fløyet inn og ut fra både Hardangervidda og Setesdalsheiene herfra. Jeg veier hvertfall sekken min. 23 kg akkurat. Så veier jeg Queen i samme slengen. 20 kg med kløven, men den er tom for mat så hun er sikkert rundt 19 kg.

Vi treffer på to ektepar som synes det er helt fantastisk at jeg går Norge på langs. Det ene paret har vært hytteoppsyn på Bossbu, som jeg skal til i morgen, i 15 år. Jeg får også kake av dem.

Jeg ser stadig ting som minner meg om hjemme. En bil med " Rolfs Elektro" som vekker minner til "Gullkassetten 94", mer sørlandadialekt, mer Otra, sørlandschips... 8 dager igjen.

Jeg camper i starten av stien jeg skal følge i morgen. Det er en tøff etappe med mye opp og ned.

8 dager igjen!

tirsdag 30. september 2014

Dag 107. Agder

Du verden så praktisk det er å sove rett ved siden av doen. Man trenger ikke gå noen skritt, bare reise seg og sette seg ned. Jeg tror soveromsdo blir det neste store.

12 timers søvn gjør underverker for en sliten kropp. Både jeg og Queen er mye piggere i dag og det går radig ut av fjellet og til riksvei 9 som vi skal følge til Bykle før vi drar inn på heia igjen.

Fylkene raser unna nå. Buskerud, Telemark og nå Aust-Agder. Jeg bytter fylker oftere enn jeg bytter undertøy. Bokstavelig talt. Hovden er stedet vi passerer gjennom. Hit drar Kristiansandere for å stå på slalom. Sist jeg var her brakk jeg armen.

Camp blir satt på et sted jeg faktisk har stått å fisket en gang før. Vannet renner ut i elva Otera som renner hele veien hjem. Det sammen med å høre den deilige Kristiansandsdialekta på butikken gir meg et stikk av hjemlengsel.

9 dager igjen.

mandag 29. september 2014

Dag 106

Jeg er litt sliten i dag jeg ass. Hardangervidda tok på. Queen er også sliten og veldig sår på potene så det ble potesokker på henne i dag.

Rett før vi går ombestemmer jeg meg og velger bort asfalttrasking mot å gå gjennom fjellet i steden. Været er fantastisk. Høstvær på sitt beste med sol og ikke så mye vind. Det føles fortjent.

Det er et nydelig fjellparti vi går gjennom med enorm utsikt, isbreer og fosser. Det er rett og slett en deilig dag i fjellet.

Men jeg er sliten så jeg kommer ikke så langt som jeg hadde håpet. Kjenner det spesielt i knærne.

Vi avslutter dagen litt tidlig når vi kommer forbi en Statkrafthytte med en fin, og åpen, utedo. Her skal vi sove i natt. Fint med kort vei når jeg må opp å tisse i natt.

10 dager igjen på tur nå.

Dag 105. Ferdig med Hardangervidda

Hytteoppsynsekteparet viser seg å være riktig trivelige. Jeg får nykokt egg og en del turmat som noen tyskere har lagt igjen. De sitter og er så bedagelige og virker som de har all tid i verden mens de spiser frokost.

De er også ivrige reinsdyrjegere. Kona, som var på et fuktig besøk hos nabohytta i går kveld, har en litt røff morgen. Hun står og prøver å pakke sekken men erklærer til slutt at "jeg funker ikke i dag". Det er helt til naboen kommer og sier at det er opservert reisdyr på andre siden av vannet. Da fungerte hun plutselig kjempebra. Ekteparet går fra superbedagelige til superstresset. Hiver på seg tøyet og løper ut og det var det siste vi så til dem. Mannen har det så travelt at han holder på å glemme børsa.

Været er mye det samme som i går. Sterk vind og småregn i lufta hele tiden. Men det meste av snøen har heldigvis smeltet.

Reinsdyra som hadde blitt observert var rett ved stien min. Jeg går og plutselig hører jeg et smell og så mange andre smell. Så plutselig ser jeg siluetten av masse jegere og en reinsdyrflokk som løper oppover fjellsida en 7-800 meter unda. Artig at jeg kom akkurat til smellet.

Det er ikke så langt før første vading kommer. Jeg liker veldig godt å gå i tørre sko så jeg velger å ta av meg til bokseren og gå over barfot. Det er grusomt kaldt og veldig vondt, men premien er å kunne ta på seg tørr stilongs og tørre sko på andre siden. Dette gjentar jeg to ganger til og har dermed bare en vading igjen. Den viser seg å være litt verre. Elva er ikke så bred, men med all nedbøren er det ganske sterk strøm og med en foss ikke så langt nedstrøms er det ikke anledning for å falle. Jeg gjør et lite forsøk barfot før jeg skjønner st her må jeg ofre tørre sko for å komme helskinnet over. Så jeg tar på meg skoene og spenner sekken godt fast så den ikke skal ødelegge balansen og vasser forsiktig uti. Vannet rekker meg til bokseren. Altså for dypt for Queen så jeg holder henne i halsbåndet så hun ikke forsvinner mens jeg prøver å balansere meg over. Det er neimen ikke så lett. Vindem er kraftig og uregelmessig som gjør sitt med balansen. Bunnen er også mørk og det sammen med vinden som pisker opp vannet gjør det vanskelig å se hvor man setter beina. Queen prøver å klatre opp på meg og ut av vannet. Jeg mister nesten balansen men klarer til slutt å komme meg over. Det er første gang på turen jeg har vært redd. Det er først når jeg kler på meg at jeg kommer på at det dummeste man gjør før man vader over ei stri elv er å spenne sekken godt fast.

Jeg har også periodevis enda sterkere vind enn til Litlos, selv om jeg ikke trodde det gikk an. Denne gangen i ryggen der stien gikk relativt bratt nedover. Ikke en bra kombo, men jeg var forsiktig. Selv med forsiktighet ble jeg blåst over ende et par ganger. Det vil si vinden flyttet foten min så jeg ikke satt den der jeg ville og falt av den grunn. Ikke noe dramatisk men utrolig slitsomt.

Til slutt kommer vi da til Haukeliseter. Her gledet jeg meg til å komme inn i varmen og ta en varm dusj. Vel dusjen kostet 10 kroner for 4 minutter så jeg endte opp med å vaske meg i vasken på do. Ikke fullverdig, men et helt greit alternativ egentlig. Så røk jeg på en kjøttkakebuffét. 7 kjøttkaker, 5 poteter samt tyttebærsyltetøy, ertestuing og saus ble fangsten.

Nå ligger jeg i senga og skriver det her. Det ble en strabasiøs tur fra Geilo. Hardangervidda kan være kjempevakker eller den kan være som den var nå. Men jeg sitter igjen med en ny respekt og ydmykhet for vidda. Man skal ta fjellet på alvor.

Dag 104

Jeg våkner opp til winter wonder land. Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over fjellene. Været har heldigvis blitt bedre. Det blåser fremdeles ganske kraftig, men det er nesten ikke nedbør og det som kommer er regn.

Reinjegeren har fått nok. Han gir meg resten av turmaten sin og går ut døra mens jeg spiser frokost.

Etappen min i dag er ikke så veldig lang. Bare 5 timer, men den skal bli tung nok. Snøen har som sagt lagt seg og det er tungt å gå i snø og slaps. I tillegg blåser det kraftigere utover dagen. På et tidspunkt begynner jeg å gå over ei sommerbro som plutselig stopper halvveis. Broen er bygd opp med paller som er festet i to bjelker. Vel denne broen er rett og slett blåst i stykker. Jeg kan se tre av pallene ligge i elva litt lengre nede så jeg fisker dem ut og "reparerer" broa så jeg kommer meg over.

Mange steder har det blitt store snøskavler som er dypere enn beina mine er lange som jeg må bakse meg gjennom, men jeg kommer meg til slutt til Hellevassbu som jeg planla å sove i. Her har de ikke forventet besøk for et ektepsr som har hytteoppsyn har lakkert alle gulvene på hytta. Så jeg ender opp i sikringsbua sammen med dem og de to andre damene som de heller ikke forventet. Men det er koselig og sengeplasser nok i sikringsbua så det går veldig greit.

Damene kom fra Haukeliseter i dag som er der jeg skal gå i morgen. De kan fortelle at sommerbroene er tatt inn og jeg blir nødt til å vade fire ganger. Jeg gleder meg ikke.