Dag 12. Andre milepæl.

Så var vi her da. Tana Bru. Endelig skal vi begynne å gå sørover.

Det har vært en fin dag. Oppholds mens vi gikk og vindstille. Det førte med seg vårt første virkelige møte med finnmarksmyggen. Fy så aggresiv den er. Men med myggolje og nett i pausene så klarer vi oss bra. Det er bedre enn nordavinden hvertfall.

Har gått litt smartere i dag enn i går. Begge dagene har det vært ganske kuppert. Mye opp og ned, men i dag prøvde jeg å holde meg så mye som mulig på samme høyde og heller gå rundt haugen i stedenfor rett over. Det blir litt lengre å gå, men man får ikke samme syra i beina som gjør at du stivner helt. Funket mye bedre. Har gått lengre i dag, men er mindre sliten.

Så hva er det viktigste jeg har lært på disse 12 dagene. Mer sjokolade! Jeg hadde alt for lite snacks til å gomle på mens jeg gikk. Dermed gikk jeg meg helt tom mot slutten av dagen. Så bedre lunsjrutiner og mer godteri.

I morgen blir det hviledag. Forhåpentligvis har forsyningspakken kommet frem til postkontoret. Ellers så er det litt andre ærend som må gjøres.

På tirsdag bærer det av sted mot Karasjok. Ca 130 km. Her blir det nok mye langs E6. Det er jo den strakaste vei. Den går nesten i ei rett linje mot Karasjok med Tanaelva på ene siden og ganske mye fjell på andre siden. Vi får se hvordan det utvikler seg.

Dag 9. Queen 2.0

Møt Queen 2.0. Halvt hund, halvt Macgyver tape og halvt solcellepanel (se bilde).

Queen begynner å få såre poter. Det plager henne ikke når vi går, men med en gang vi stopper så begynnet hun å slikke. Det er jo synd på hunden, men den slikkinga begynner å gå meg på nervene. "Slafs slafs slafs smatt smatt". Hvert ledige øyeblikk. Jeg blir jo ikke akkurat overstimulert her ute så det blir liksom forsterket. Potesokker burde jeg jo så klart hatt med og skulle egentlig få det sponset, men så passet dem ikke og så gikk det i glemmeboka. Glemte det også når jeg og Arne var innom veterinæren i kirkenes. Jeg  har noe potevoks som skal hjelpe, men den slikker hun jo bare av ved første rast.

Så da får man tage det man haver og som alle vet kan alt fikses med Macgyver tape. Også hunder. Det funket temmelig bra. Men litt oppgradering blir det veldig bra.

Ellers har det vært en ganske crap dag. Min nyervervede fiende nordavinden har gjort alt den makter for å stoppe meg. 7 timer med den midt i fjeset er ganske så slitsomt. Jeg fant "stien" jeg lette etter da. Det er ikke mye til sti. Det er lagt noen steiner oppå hverandre med ugjevne mellomrom for å vise vei. Det er hvertfall ikke mange som går her for stien i seg selv har forsvunnet de aller fleste plassene.

Mot slutten av dagen kom jammen snøstormen også. Stiv kuling og snø. Prøvde å finne en fin telplass litt i le fra vinden, men endte opp med en relativt dårlig en midt i vinden. Så nå ligger jeg her og ber til Gud om at teltet og pluggene skal holde. For tåler det dette tåler det, det meste. God natt hvis jeg klarer å sove i det spetakkelet her.

Dag 8. Bush bashing

Etter en treg start, måtte blant annet vente ut en regnbyge, setter i gang. Det er ikke så veldig langt igjen før stien slutter og vi må i gang med å gå opp vår egen sti. Såkalt "bush bashing" på godt norsk.

Etter å ha gått en halvtime tar plutselig Queen stand. Det skjer jo innimellom og da må jeg gå tilbake og be henne reise fuglen før vi kan fortsette. Det rare nå er at hun reiser ikke på kommandoen. Da får jeg reise fuglen selv da tenker jeg, så vi kommer oss videre og starter å gå rundt i buskaset hus ser mot. Men det flyr ikke opp noen fugl. Så ser jeg at hun kikker på et punkt 50 cm foran seg. Der ligger det en liten trosteunge musestille. Jeg får dratt Queem bort og tenker at jeg har avverget situasjonen. Men når jeg går for å ta bilde av fuglen legger den på flukt og da kicker jaktinnstinktene til Queen inn for fullt. Hun fanger lett fuglen og skambiter såpass at jeg må avlive den.

I enden av stien kommer vi til ei hengebru over en et fossefall. Her er ikke Queen like høy i hatten lenger. Vi starter samtidig men når jeg er over ligger hun langflat på magen på andre siden. Med mye lokking og ros åler hun seg på magen sakte sakte over på andre siden. Det så veldig komisk ut.

Det ser ut til å være mye elg i området her. Finner masse lort og spor. Til og med et gevir.

Jeg pleier å prøve et par kast med fiskestanga i vannene jeg går forbi. Mot slutten av dagen har det ikke gitt uttelling men siste kastet jeg gjør får jeg noe på kroken. Jeg tror det er ørret som vanlig, men det er en harr. Min førsre harr noen sinne. Jeg er i ekstase. Ny art på lista. Harren er en nydelig fisk med en kjempestor ryggfinne med vakkert fargespill i.

Som sagt så er dette den første harren jeg får. Jeg begår dermed en generaltabbe når jeg tilbereder den ved å ikke skrape av skjellene. Jeg koker fisken og lager potetstappe i samme vannet etterpå. Med ørret er ikke det noe problem, men skjellene til harren er små panserflak. Steinharde og umulig å spise. De har jo selvfølgelig løsnet og ligger i hundrevis gjemt i hele potetmosen. Så for hver skje må jeg spytte masse skjell. Ja ja. Da vet vi det til nestegang.

Vi camper sent og jeg får for første gang fysisk se midnattssola siden landslapet er såpass flatt og det ikke er skyer.

Dag 7. En uke på tur.

En uke på tur. Hurra. Merker at turmodus begynner å sette seg. Rutiner er opprettet og kroppen tåler lengre og lengre dager.

Det går en sti innover i skogen vestover langs finskegrensa. Planen er å følge denne til en endes. Der den slutter fortsetter jeg videre nord-vestover gjennom skog og myr til jeg treffer en ny sti som kommer fra Finnland og går rett nordover nesten helt til E6. Når den stien slutter vet jeg ikke helt hva jeg gjør, men mulig jeg dreier nord-vedtover igjen og går gjennom terrenget så jeg slipper asfalt. Det sliter så fælt på beina.

Vi starter dagen med noen km på E6 før vi tar av på en grusvei og følger den 5km. Underveis på veien stopper det en bil ved siden av meg. Han hadde sett meg i går i Neiden og lurte fælt på hva greia var.

I enden av grusveien starter den første stien. Følelsen av å finne stien man prøver å finne etter å ha gått langt er ubeskrivelig deilig.

Til å begynne med er det rn bred atv "vei" gjennom bjørkeskogen. Vi støkker opp et par ryper til Queens enorme begeistring. Etter å ha passert et reingjerde og noen timer i dette terrenget kommer vi inn på en smal sti i et landskap som minner litt om Femundsmarka for de av dere dom har vært der. Gammelskog med bjørk og furu med lyng og mose på bakken.

Det tar ikke lange tiden før vi går på et reinkadaver midt på stien. Nesten utspist. Mens jeg jeg tar bilder og kikker tenker jeg det må ha vært et ganske stort dyr som har tatt denne reinen. Så går det opp for meg at dette er jo garantert bjørneland og at det kanskje ikke er så lurt å stå her hvis bamsefar kommer for en lunchpause. Så jeg følger en av Monsens bjørnevettregler. Nemlig å snakke høyt til meg selv og går videre. Det er ikke det siste kadaveret vi finner.

Været er upåklagelig og solkremen kommer frem for første gang.

Vi slår leir ved et vann.

Dag 6. Snø og nordavind

Jeg skreiv det i går. Det eneste som manglet var snø. Vel i dag fikk jeg jammen det også. Våknet til sol, men det snudde fort. Har gått i snøføyk og isende nordavind store deler av dagen. Vi søringer aner ikke hva nordavind er vi. Vår nordavind har tross alt fått varmet seg over hele norges land. Denne vinden kommer direkte fra nordpolen og den skjærer seg inn i margen. Så lenge man er i bevegelse er det greit, men med en gang man tar pause setter den tennene i deg.

Men vi overlevde jammen det også. En reinflokk fikk vi også se før vi steg ned fra fjellet. Vel fjell og fjell.  300 moh. Men her i Finnmark er 300 moh nok til å være over tregrensa og få snø i midten av juni. Det er en uke til sankthans. Bare nevner det.

Vel nede fulgte vi E6 til Neiden. Her har vi funnet oss et lite privat skogholt rett ved en rasteplass ved elva. Det virker som det er en bra lakseelv det her. Står mass folk og fisker.

I morgen bærer det inn i skauen igjen mot finskegrensa.

Dag 5. Tana Bru neste.

I gang kl 11. Queen er håpløs til å gå i bånd. Drar og drar. Men i dag var dagen da hun skulle lære. Skulle ha lært. Det hadde jeg hverken tid eller tålmodighet til. Skal vi bli ferdige før Queen blir gammel og dør må jeg bare leve med det. Så lenge hun drar fremover går det jo på et vis.

Sekken er blytung. Mat for både meg og hunden i 14 dager veier sitt. Etter proviantering på bensinstasjonen den er godt over 30 kg nå. Men i morgen tror jeg Queen er frisk nok til å prøve kløven igjen.

Vi gikk videre på veien til vi traff E6. Den fulgte vi et lite stykke før vi tok av mot Sandnes. I enden her var det endelig tid for å gå i utmark igjen. I stedenfor å følge E6 i en bue ute ved havet går vi rett over gjennom viddeterreng. Følger noen høyspentmaster så navigering er ikke noe problem. Plutselig ser jeg et fly som kommer ganske lavt og det går opp for meg at jeg et midt i terrenget jeg så fra flyet på tirsdag.

Av en eller annen grunn går Queen som en engel når vi ikke er på asfalt. Vet hvorfor, men jeg klager ikke.

Camper ved et vann og drar turens første ørret. Den går rett i lasagnegryta til middag. Det høres kanskje ikke så digg ut. Kanskje er det det heller ikke, men alt smaker godt på tur.

Har hatt det meste av vær i dag. Sol, regn og hagl. Mangler bare snø (bank i bordet). Det blåser en guffen vind. Iskald. Men det er lunt og godt i teltet.

Folk jeg møter har en tendens til å spørre "Skal du langt?". Vet ikke om det er en nordnorsk greie eller om det er sekken som gjør det. De synes det er veldig festlig når jeg svarer "Til Lindesnes".

Dag 4. Hviledag

Ligger i teltet nesten hele dagen. Føttene er helt ødelagte.

Ann og Arne ville gjerne invitere meg på middag, men siden begge var forkjølet ville de ikke risikere å smitte meg. Så de gjorde det nest beste, nemlig å invitere meg på middag til noen andre. Et portugisisk ektepar som har forvillet seg opp hit i det kalde nord for å jobbe i et gruvefirma. Jeg tilbrakte 2 trivelige timer sammen med dem. Det eneste dumme var at jeg glemte å skifte sokker før jeg ble med dem hjem. Sokker du har gått 50km i lukter ikke akkurat blomster. Men de var høflige nok til ikke å nevne det.

Ann hadde også tipset avisen. De skulle ta en tur, men jeg så aldri noe til dem.