Dag 85. Røros

Bilister stirrer så vanvittig. Mange av dem hvertfall. Man skulle tro jeg gikk der kliss naken langs veien. Folk har da sett en fyr med sekk før? Eller kanskje det er hunden med sekk som er det spektakulære? Jaja. Mange av utrykkene jeg ser er underholdning nok til å få dagen til å gå hvertfall. Jeg burde gå med et speil så folk kan se hvor rare DE ser ut.

Røros har en diger sandhaug med noen trær på rett ved siden av sentrum. Denne er fredet av en eller annen grunn. Vi camper hvertfall her.

Jeg har en litt uheldig episode når jeg slår lens rett foran en morsjonist jeg ikke ser, men ellers har dagen gått helt etter planen. Nå dreier vi vestover.

Dag 84. Ut på veien igjen

Så var det tilbake på veien igjen da. Vi skal ned til Røros før vi svinger sydvestover og til Alvdal der vi drar inn på heia igjen.

Det tar ikke så lang tid før vi møter på en utfordring vi ikke hsr behøvd å forholde oss til før. Veien forsvinner rett inn i et hull i fjellet. En tunell kalles det visst for. Det var brede og fine oppbygde kanter så hadde gått greit å gå gjennom, men det gikk enn grusvei rundt som ikke var så stor omvei så vi tok den. Det er jeg veldig glad for, for det var en nydelig dal med elva i bunnen vi gikk gjennom. Fisker som jeg er speider jeg alltid etter fisk i elvene jeg går forbi uten at jeg pleier å se noe. Men plutselig ser jeg en diger skygge. Så en til og en til og en til. Jeg har tydeligvis kommet over en av gyteplassene til laksen. 15-20 digre fisker står der i stim. Det kribler i kastearmen, men jeg har jo ikke fiskekort så jeg satt naturligvis IKKE sammen fiskestanga og prøvde IKKE noen kast. Like greit at jeg IKKE prøvde for laksen ville ikke bite uansett.

Dag 83.

Dagen starter først med nedoverbakke og så 5-600 meters bratt stigning opp til et viddeterreng. Det føltes godt å være på vidda igjen, men det er hardt å gå oppover.

Vi følger noe som heter Karolinerleden. I 17-ett-eller-annet kom det 10 000 svenske soldater for å ta over Trondheim, men mange tusen av dem døde underveis pga snøstorm og dårlig utstyr. Leden følger i deres fotspor med et par infotavler underveis.

Begyner å merke at vi ikke har hatt hviledag siden Abisko i Sverige nå. Er mer sliten enn jeg var gjennom Nordland. Men bare et par uker til då blir det en bryllupshvil.

Mot slutten av dagen trffer vi et ektepar som går tur med hunden. De synes det er veldig kult at vi går Norge på langs. "Så langt dere har kommet!" sier de. Drt er då deilig når folk sier det i stedenfor hvor langt jeg har igjen.

Dag 82.

Formen er bedre i dag heldigvis. Turen ned til Schulzhytta går fort. Det er en betjent hytte og her blir vi vartet opp med te og nybakte kjeks med brunost og tyttebærsyltetøy på. Queen får et par brødskiver med leverpostei. Veldig hyggelig.

Målet for dagen er Gresslihytta. 7 timer står det på planleggingskartet og vi bruker vel så det. Veldig mye oppover den siste biten, men vi blir belønnet med en fantastisk utsikt.

Vi ender opp med å sove i teltet alikevel. Trondheim turistforening lar ikke hundene inn i hytta, noe som er helt greit, men det var et rom i uthuset med senger der hund og eier kunne sove. Men de skulle jammen ha ekstra betalt for hund. Så jeg hadde måtte betalr ekstra for å sove på en dårligere plass. Det gadd jeg ikke.

Dag 81. Sør-Trøndelag

MYR. Aaaaaaa! Sånn! Nå er jeg ferdig med å klage over myr. Jeg lover. En annen ting vi er ferdig med er Nord-Trøndelag. Hurra!

Vi skulle egentlig gå helt til Schulzhytta i dag, men dagsformen var ikke på topp så vi rektet et par kilometer før.

Men det var en fin dag. På veien treffer vi en tyttebærplukker som tipser oss om en annen vei enn turistforeningstien som sparer oss noen kilometer og en masse høydemeter. Vi går også forbi noen som skyter leirduer. Jakthunden Queen blir helt gal når hun hører skuddene. "Hvor er fuglen????". Hadde jeg sagt apport til henne da tror jeg aldri jeg hadde sett hunden igjen.

Vi tar en lang lunsjpause med tørrfisk til Queen og jeg fikk endelig prøve en Øsfoldsk delikatesse som jeg har hørt mye om. Nemlig pølse i vaffel. Det var helt greit, men jeg foretrekker nok fremdeles brød.

Jeg klarte å snike meg inn på 30 meter på et reinsdyr i kveldinga. Det var artig. Har ikke kommet så nær før.

Teltplassen er perfekt. Flat, tørr og rett ved siden av en bekk.

Dag 80.

For en flott og overraskende dag.

Kommer sent av gårde fordi jeg planlegger de neste ukene. 13. September skal jeg være forlover i bryllup, så jeg må prøve å være et sted det går tog den 12.

Turen inn til Meråker går som planlagt. En morsom episode med Queen når vi ligger i ved siden sv veien og har pause. Hun ligger og kikker inn i skogkanten. Jeg prøver å få kontakt mens jeg prikker henne i nakken. "Queen? Hallo? Hei? Du? Haaaalooo? Hei du? Ja!" I det jeg sier ja hopper hun opp og sprinter inn i skogen. Hun har rett og slett tatt liggende stand. Mulig du må ha vært der, men jeg holdt på å le meg i hjel.

Så ankommer vi Meråker (alle går på rulleski her) og går mot butikken som vi pleier å gjøre. Queen går så fint nå at jeg har ikke bånd på henne. Nede på parkeringsplassen roper og vinker plutselig en fyr, med kona ved siden av, på meg. Huff nå får jeg sikkert kjeft for å gå med hunden løs tenker jeg. Når jeg kommer nærmere sier han plutselig "Er det ikke Queen?" Jeg blir helt satt ut. Kanskje det er noen som er skikkelig inne i jaktprøvemiljøet som kjemmer henne igjen? Hun var jo ei stjerne før. "Kjenner du oss ikke igjen?" spør mannen. "Njaaanjeei..." så begynner det å demre for meg. Det er jo fetteren til mamma, Geir Wiggo og kona, Gunnbjørg. Jeg besøkte dem i Trondheim for 11 år siden og spiste det beste lammet jeg har smakt i mitt liv. De hadde så lyst å gi Queen tørrfisk og meg vafler siden jeg ikke fikk av pensjonistene i Nordland. Jeg er helt overveldet.

De neste timene sitter vi å prater, mens jeg stapper i meg så mange vafler at jeg ikke orker å spise middag når jeg slår leir. En utrolig koselig og overraskende dag. Tusen takk for det Geir Wiggo og Gunnbjørg.

Dag 79.

Lang etappe i dag fram til Ferslia hytta. Tungt er det i startet også. Til nå har jeg trodd motbakker er slitsomt. Men du skal prøve motbakke i myr du. Det er noe helt annet. Skjønner ikke at det kan være myr i en bakke en gang jeg. Burde ikke alt vannet renne nedover og legge seg i bunnen av bakken? Funker ikke tyngdekraften her i Trøndelag?

Etterhvert kommer vi opp på fjellet og her er det bedre å gå.

Et sted bommer vi noen meter på stien og kommer inn til ei hytte der det står tre gamle fjellrever å snekrer. Veldig hyggelig folk. Jeg prøver som regel å være en god gjest å ta imot gjestmildhet når det blir tilbudt, men av og til er det ganske vanskelig. "Vil du ha kaffe?" spør en av kara. "Når sant skal sies så er jeg ikke så glad i kaffe" svarer jeg. "Hmm. Skal se hva jeg finner" sier hsn og går inn i hytta. En liten stund etter kommer han ut med et glass med noe som sprudler. "Så sant du ikke er avholdsmann så funker vel dette". Huff. Jeg hsr aldri vært flau over å være avholdsmann, men akkurat der var det litt flaut. "Nei da får du ikke" sier han med et smil. "Saft da? Kan du ha saft?"

Så jeg endte opp med et glass saft og stå å skravle med gamlekara en lang stund. Problemet med å treffe lokalfolk er at du lurer på hvor du har gått og så spyr de ut stedsnavn i et håp om at du klarer å svare for deg. Jeg forholder meg veldig lite til stedsnavn. Jeg går sørover.

Litt etterpå går jeg forbi to par som også går Norge på langs, men de tar 2-3 turer i året og fyller inn hullene etterhvert. De skal til samme hytte som meg, men jeg går fortere så vi tar ikke følge.

Slitne men fornøyde ankommer vi hytta etter 9 timer. 22 kilometer til Meråker nå.