Dag 80.

For en flott og overraskende dag.

Kommer sent av gårde fordi jeg planlegger de neste ukene. 13. September skal jeg være forlover i bryllup, så jeg må prøve å være et sted det går tog den 12.

Turen inn til Meråker går som planlagt. En morsom episode med Queen når vi ligger i ved siden sv veien og har pause. Hun ligger og kikker inn i skogkanten. Jeg prøver å få kontakt mens jeg prikker henne i nakken. "Queen? Hallo? Hei? Du? Haaaalooo? Hei du? Ja!" I det jeg sier ja hopper hun opp og sprinter inn i skogen. Hun har rett og slett tatt liggende stand. Mulig du må ha vært der, men jeg holdt på å le meg i hjel.

Så ankommer vi Meråker (alle går på rulleski her) og går mot butikken som vi pleier å gjøre. Queen går så fint nå at jeg har ikke bånd på henne. Nede på parkeringsplassen roper og vinker plutselig en fyr, med kona ved siden av, på meg. Huff nå får jeg sikkert kjeft for å gå med hunden løs tenker jeg. Når jeg kommer nærmere sier han plutselig "Er det ikke Queen?" Jeg blir helt satt ut. Kanskje det er noen som er skikkelig inne i jaktprøvemiljøet som kjemmer henne igjen? Hun var jo ei stjerne før. "Kjenner du oss ikke igjen?" spør mannen. "Njaaanjeei..." så begynner det å demre for meg. Det er jo fetteren til mamma, Geir Wiggo og kona, Gunnbjørg. Jeg besøkte dem i Trondheim for 11 år siden og spiste det beste lammet jeg har smakt i mitt liv. De hadde så lyst å gi Queen tørrfisk og meg vafler siden jeg ikke fikk av pensjonistene i Nordland. Jeg er helt overveldet.

De neste timene sitter vi å prater, mens jeg stapper i meg så mange vafler at jeg ikke orker å spise middag når jeg slår leir. En utrolig koselig og overraskende dag. Tusen takk for det Geir Wiggo og Gunnbjørg.