Dag 102

Det er kaldt i dag. 1.5 grader viser gradestokken på hytten vi går forbi. Dagen åpnes hvertfall med å børste rim fra teltet og vi får litt snødryss utover dagen.

Målet for dagen er å nå Sandhaug hytta hvor Martins ferd ender. Det er et godt stykke og nå skal Martin, som gjerne kunne tenke seg å gå Norge på langs selv, virkelig kjenne hva det faktisk vil si å gjøre nettop det.

Jackson virrer rundt med kløven i dag også så Queen "Lemmendödaren" får nyte friheten. Queen virker å ha en personlig vendetta mot arten lemmen. Hun tar sikkert 15 stykker i dag. 15 som jeg vet om hvertfall. Hunder kan også få harepesten så jeg er ikke så happy for det, men jeg får hvertfall hindret henne i å spise dem.

Dette skulle også bli dagen Queen blir borte for første gang. Hun løper ganske langt av gårde på sin endeløse søken etter rype så det er vanlig å ikke se henne på en stund. Etter at den stunden plutselig varte veldig lenge endte jeg opp med å måtte gå tilbake en kilometer for å lete. Der et stykke fra stien fant jeg henne i stand på et rypekull. På den måten satte hun effektivt en stopper for sin egen frihet. Så fra nå av må hun gå pent for det der gidder jeg ikke igjen.

Jeg nevnte at dette var dagen Martin skulle kjenne hva det vil si å gå Norge på langs. Jeg må si jeg koste meg litt når jeg så ham gå gjennom alle frustrasjoner jeg kjente igjen fra meg selv. Myr, motbakker, at det et mye lengre enn man tror, å tro man er kommet til toppen bare for å se en ny, sulten, sliten, vonde føtter etc. Han hadde hele spekteret. Lettelsen og gleden over å komme frem til hytta og smerten av å gå på sokkelesten på hardt gulv. "Det føles som jeg har blitt grisebanket!!!" sier han mens han vagger over gulvet. Nå er det hvertfall en som forstår.