Dag 114.

Jeg er glad jeg fikk paraply i går. Tror kanskje jeg hadde druknet uten for det regner hele dagen. Blåser gjør det også. Men det er mye trær langs veiene vi går så vinden når oss ikke ordentlig og med paraplyen blir vi heller ikke våte forbi regntøyet. Ikke misforstå. Det er fortsatt kjempekjipt å gå, men det kunne vært veldig mye kjipere. Frokosten derimot var veldig trivelig med horn og hjemmelaget jordbærsyltetøy (verdens beste).

Jeg glemte Queen igjen i dag. Stoppet for å tisse og ba henne sitte som vanlig så ut ikke går i veien. Jeg gjorde det jeg skulle og startet å gå. Jeg gikk en lang stund når jeg støkker opp ei due. Jeg venter på å se Queen løpe forbi meg, men det skjer ikke. Så rart. Så jeg snur meg men der er det ingen hund. Jeg har dressert henne for bra. Men det er godt jeg kan plystre høyt for jeg trenger ikke gå så veldig langt før hun kommer løpende.

Det er ikke så mye annet å si om gåinga så jeg hopper til slutten av dagen. Der går jeg og ser etter et sted å sette opp teltet når en tysk-norsker stopper på siden av meg. "Du kan site på med mich til Lyngdal om do vil". Etter en liten stund får jeg forklart at jo jeg vil faktisk heller gå i dette været. "Men da kann do jo kome in på en kopp kaffe da". Så jeg går biten bort til jobben hans og får komme inn. Han jobber på et kjøkkenverksted. Hamran kjøkken. Her får jeg ta en dusj og får hilse på sjefen til tyskeren. Han hadde jammen hørt om meg for jeg sov sammen med kameraten hans på Bossbu.

Etter litt prat skulle tyskeren vise meg et sted jeg kunne sette opp teltet. "For et vær. Yesyesmaria" sier han. Så innlosjerer han meg heller på lageret som jeg blir VELDIG glad for, for det bøtter ned nå. I tillegg kom han plutselig tilbake med 1.5 brus til meg.

Så nå har jeg det varmt og tørt mens jeg høret på været utenfor. "Det ække feil" som man sier på godt sørlandsk. I morgen tidlig får jeg komme inn på dusj og kaffe igjen. Folk er ganske ålreite her sørpå.

To dager igjen.

Dag 113.

Det er vått, kaldt, skittent og lukter ikke særlig godt. Jeg snakker selvfølgelig om klærne mine. Fysj så fælt det er å krype ut av den tørre varme posen og inn i våte klær på morgenen. Det krevde alt jeg hadde av selvdisiplin for å få det til. Jeg begyner å bli ganske lei nå.

Været er bedre enn i går. Overskyet, vind og regnbyger.

Mot slutten av dagen mens jeg sitter i veikanten og hviler dukker plutselig opphavet opp. Jeg hadde visst ikke lest meldingen fra mamma godt nok for jeg trodde det var i morgen de skulle komme. De har med seg tørre klær, mat og en paraply til meg. Det var jammen godt å se dem igjen.

Så nå ligger jeg her og varmer mammas spaghetti i tørre klær og har det egentlig helt greit. Men jeg gleder meg til å hoppe i boblebadet når jeg kommer hjem. Jeg spiste opp alt sammen mamma.

3 dager igjen.

Dag 112

Jeg unner meg en litt senere start i dag. Formen er sånn nesten bra. Tar meg til og med tid til å ta skjegget (Slapp av. Barten forsvant rett etter bildet)

Dugnadsgjengen drar før meg, men ikke før jeg får stukket et sjokolade i handa.

Det skulle vise seg å bli høydepunket i en ellers ganske så kjip dag. Det regner. Masse. Hele dagen. På tross av regntøy er jeg våt til skinnet etter noen timer. Jeg sa nei takk til å bli med dugnadsgjengen på båten over det store vannet så jeg må gå rundt. En forferdelig "sti" som er 20 meter sti, 20 meter søkkblaut gjørme.

Men nå er vi jammen ferdig med å gå i terrenget. 120 kilometer igjen til Lindesnes. Gleder meg til å ta på meg klissvåte klær og gå ut i regnet i morgen tidlig.

4 dager igjen.

Dag 111.

Jeg våkner med gjevne mellomrom våt av svette, men på morgenen føles det som om jeg er frisk igjen. Nå er jeg bare sånn sliten som man er rett etter man er blitt frisk.

Selve gåingen er ganske begivenhetsløs. Veldig vått og mye gjørme.

Når vi kommer fram til Gaukhei blir jeg mottatt av en dugnadsgjeng som inviterer meg på middag når de hører hva jeg driver med. Veldig hyggelige folk og en veldig god middag.

Mem med mørket kommer nok en gang feberen tilbake. Den var seig den her. Det er noen hundre meter mellom hytta jeg sover i og der jeg fikk middag. Jeg skjelver som et aspeløv når jeg kommer frem og hiver meg i soveposen. Da føles egentlig allting greit bortsett fra at jeg svetter som en gris. Søvnen kom sent.

5 dager igjen.

Dag 110.

Jeg har nesten ikke sovet et minutt i natt tror jeg. Det var så sinnsykt varmt og med feberen i tillegg ble det umulig. Men men. Sove kan man gjøre i grava.

Jeg ender opp med å ta en paracet og ibux for å knekke feberen. De funker som de skal og jeg føler meg pigg igjen.

Målet for dagen er Øyuvsbu. Det viser seg å være en ganske våt og gjørmete etappe. På et sted var det lagt ut et salgs bro over et spesielt ille parti. Jeg kunne bare se starten og slutten for resten var under gjørma, men den var jo der så det er jo bare å gå på tenkte jeg og tok ett skritt. Plupp sa det så stod jeg med gjørme til kneet. Det var snekret sånn at det var mellomrom mellom der man skulle tråkke , men det var neimen ikke godt å se under gjørma.

Mens jeg står å prater med en famile jeg treffer kommer en enslig reinsbukk tassende. Europas sydligste reinstyrstamme. Det er ikke så ofte man får sett dem her tror jeg så det var moro.

Vi krysser også vei 987 som går over fjellet til Stavanger. Den veien kjørte jeg for ganske nøyaktig fire måneder siden og sa til de andre i bilen at "om 3-4 måneder er jeg her igjen". Jammen snakket jeg ikke sant også.

Sammen med kvelden kommer feberen tilbake. Ikke veldig sterk feber, men nok til at jeg hutrer utenfor dyna og svetter under. Legger meg halv åtte for å få sovet skikkelig ut.

6 dager igjen.

Dag 109. Jojo

La meg fortelle deg om dagen min.
Startet på 640 moh opp til 760 moh ned til 619 moh opp til 1279 moh og ned til 1032 moh. Jeg er sliten!!

Så veldig mye opp og ned. Den verste stigningen var fra 820-1279 på ca en kilometer. Den var seig.

Vet ikke om jeg har nevnt det men skoene mine er utslitt. Det er nesten ikke spor igjen som igjen gjør dem veldig glatte. Det går greit på tørr stein men på glatt svaberg sliter jeg litt. Så der gikk jeg da og var kjempefornøyd med å være ferdig med den tøffe stigningen da jeg plutselig lå på ryggen og kikket opp i himmelen. En kjapp sjekk konstaterte ingen brukne bein,bmen *sniff *sniff lukter det ikke bensin her? Joda. Festet som skrus inn i bensinflaska er brukket rett av. Det er jo irriterende, men vi skal sove på hytter de neste dagene så det er ingen krise og den kan fremdeles vrukes med gass. Det som er nesten like irriterende er at når det først skjer så skjer det ETTER at jeg har bært bensinen opp alle de høydemeterne.

Hytta vises seg å være smekkfull av jegere etc så jeg ender opp i den gamle hytta og ikke den splitter nye. Greit nok det, men det er ganske dårlig ventilasjon.

Jeg kjenner en feber i kroppen også. Føles likt som de andre gangene. Tror rett og slett det er fordi kroppen er såpass sliten at den reagerer sånn. Får håpe det går over til i morgen.

7 dager igjen.

Dag 108.

Vi vandrer med freidig mot langs veien til og forbi Bykle. Flere ganger begynner jeg plutselig å le fordi jeg kommer på at det bare er 8 dager igjen. Prøver å ikke gjøre det når det er folk i nærheten.

Rett ved innkjørselen til helikopterflyplassen på Hovden henger det ei vekt. Jeg tror den er beregnet for å veie reinsdyr. Det er nok mange reinsjegere som blir fløyet inn og ut fra både Hardangervidda og Setesdalsheiene herfra. Jeg veier hvertfall sekken min. 23 kg akkurat. Så veier jeg Queen i samme slengen. 20 kg med kløven, men den er tom for mat så hun er sikkert rundt 19 kg.

Vi treffer på to ektepar som synes det er helt fantastisk at jeg går Norge på langs. Det ene paret har vært hytteoppsyn på Bossbu, som jeg skal til i morgen, i 15 år. Jeg får også kake av dem.

Jeg ser stadig ting som minner meg om hjemme. En bil med " Rolfs Elektro" som vekker minner til "Gullkassetten 94", mer sørlandadialekt, mer Otra, sørlandschips... 8 dager igjen.

Jeg camper i starten av stien jeg skal følge i morgen. Det er en tøff etappe med mye opp og ned.

8 dager igjen!