Dag 116. Lindesnes!!!

Ja. Så var det gjort da. Lindesnes er ankommet. For en merkelig følelse det var å se fyret jeg har gått mot i fire måneder.

Det var en våt natt med temmelig kraftig regn til tider. Bråket sånn mot teltduken at jeg lå våken en god del. Men hva gjør vel det? Teltet holdt meg tørr og det er siste natta uansett. La været pøse på med det det har.

Utover dagen letter det opp og bortsett fra en skur går jeg i oppholds hele dagen. Etterhvert våger til og med sola seg frem så den siste biten og ankomsten ble i et ganske behagelig vær. Det virker som lokalbefolkningen her på Lindesnes er vandt til synet av en sliten vandrer. Flere biler hilser og jeg snakker med et par folk.

Det var som sagt en veldig rar følelse å se fyret. Litt rørt. Litt glad. Bittelittelitt vemodig. Men mest lettelse over at vi nå endelig har klart det. Jeg kunne nesten høre føttene mine juble.

Mamma og pappa stod der som velkomstkomité og veivet med flagg. Så var det litt photo shoot og feiring. Som NPLer fikk jeg gratis adgang til fyret og fikk en bok å skrive inn en liten hilsen i. Siste SPOT melding ble sendt oppe ved fyret (beklager Arne).

Ekspedisjonen startet under vann og må jo derfor også avsluttes under vann. Så en rask dukkert ble gjennomført. Selv nå i oktober var det varmere enn Barentshavet. Nei ikke varmt, varmerE.

Vel hjemme fikk jeg skrubbet både meg selv og Queen. Husker ikke at hun var SÅ hvit. Ikke jeg heller for den saks skyld. Deretter ventet utendørs boblebad i  regnet og tordenværet mens jeg godtet meg over at jeg ikke skulle sove i telt i natt. Det hele avsluttes med mammas ostesmørbrød, min favoritt.

Så da gjenstår det bare å si takk for turen. Takk for all oppmuntring og kommentarer underveis og tusen hjertelig takk for alle donasjoner. I skrivende stund har dere gitt  63125 kroner. Det er fantastisk. Det holdes fremdeles åpent så etternølere kan fremdeles lette samvetet. Takk til foreldre og mormor som ikke ble syke og døde av bekymring. Det hadde blitt litt for ironisk. Jeg overlevde mormor!

Nå skal det hviles, spises, hviles litt mer og etterhvert så synker kanskje alt jeg har opplevd inn. Nå får jeg se å få giftet meg selv bort før jeg finner på noe dumt igjen.

Takk for turen dere! Nå kan dere skru på tven igjen.

Dag 115. Siste natta.

Jeg fikk endelig tak i Sterke Fetter Ole på telefon i går. Han har plutselig fått en eksamen han på torsdag. Så "desverre" hadde han ikke mulighet for å komme å bære meg.

Jeg blir vekt av en truckfører som henter trucken på morgenen. Deretter pakker jeg sakene og spiser frokost inne på spiserommet til de ansatte. Før jeg går får jeg en Hamran skjærefjøl av sjefen. "Så du husker oss". Kan ikke si annet en tusen takk. Hvis du skal ha nytt kjøkken kan jeg anbefale Hamran. Jeg har inspisert lageret deres nøye og det er veldig bra. Dessuten er de sykt hyggelige.

Det pøser ned de første timene, men så stopper det jammen meg og holder seg mer eller mindre resten av dagen. Så deilig. Men tror det bare samler seg opp for i natt og morgendagen. Tror det stod opp mot 30mm regn fra 0000-0600. Det er en god del vann. Teltet er satt opp på toppen av en liten høyde så vi ikke må svømme ut i morgen tidlig.

Ellers går vi bare å høret på podcast hele dagen for nå trenger vi ikke spare på batteriet lenger heller. Havet ser vi også for første gang på veldig lenge. 

Men dette er jammen siste natta på ekspedisjon. Tenk det. 115 netter. Feires med eplemost.

1 dag igjen!!!!

God natt.

Dag 114.

Jeg er glad jeg fikk paraply i går. Tror kanskje jeg hadde druknet uten for det regner hele dagen. Blåser gjør det også. Men det er mye trær langs veiene vi går så vinden når oss ikke ordentlig og med paraplyen blir vi heller ikke våte forbi regntøyet. Ikke misforstå. Det er fortsatt kjempekjipt å gå, men det kunne vært veldig mye kjipere. Frokosten derimot var veldig trivelig med horn og hjemmelaget jordbærsyltetøy (verdens beste).

Jeg glemte Queen igjen i dag. Stoppet for å tisse og ba henne sitte som vanlig så ut ikke går i veien. Jeg gjorde det jeg skulle og startet å gå. Jeg gikk en lang stund når jeg støkker opp ei due. Jeg venter på å se Queen løpe forbi meg, men det skjer ikke. Så rart. Så jeg snur meg men der er det ingen hund. Jeg har dressert henne for bra. Men det er godt jeg kan plystre høyt for jeg trenger ikke gå så veldig langt før hun kommer løpende.

Det er ikke så mye annet å si om gåinga så jeg hopper til slutten av dagen. Der går jeg og ser etter et sted å sette opp teltet når en tysk-norsker stopper på siden av meg. "Du kan site på med mich til Lyngdal om do vil". Etter en liten stund får jeg forklart at jo jeg vil faktisk heller gå i dette været. "Men da kann do jo kome in på en kopp kaffe da". Så jeg går biten bort til jobben hans og får komme inn. Han jobber på et kjøkkenverksted. Hamran kjøkken. Her får jeg ta en dusj og får hilse på sjefen til tyskeren. Han hadde jammen hørt om meg for jeg sov sammen med kameraten hans på Bossbu.

Etter litt prat skulle tyskeren vise meg et sted jeg kunne sette opp teltet. "For et vær. Yesyesmaria" sier han. Så innlosjerer han meg heller på lageret som jeg blir VELDIG glad for, for det bøtter ned nå. I tillegg kom han plutselig tilbake med 1.5 brus til meg.

Så nå har jeg det varmt og tørt mens jeg høret på været utenfor. "Det ække feil" som man sier på godt sørlandsk. I morgen tidlig får jeg komme inn på dusj og kaffe igjen. Folk er ganske ålreite her sørpå.

To dager igjen.

Dag 113.

Det er vått, kaldt, skittent og lukter ikke særlig godt. Jeg snakker selvfølgelig om klærne mine. Fysj så fælt det er å krype ut av den tørre varme posen og inn i våte klær på morgenen. Det krevde alt jeg hadde av selvdisiplin for å få det til. Jeg begyner å bli ganske lei nå.

Været er bedre enn i går. Overskyet, vind og regnbyger.

Mot slutten av dagen mens jeg sitter i veikanten og hviler dukker plutselig opphavet opp. Jeg hadde visst ikke lest meldingen fra mamma godt nok for jeg trodde det var i morgen de skulle komme. De har med seg tørre klær, mat og en paraply til meg. Det var jammen godt å se dem igjen.

Så nå ligger jeg her og varmer mammas spaghetti i tørre klær og har det egentlig helt greit. Men jeg gleder meg til å hoppe i boblebadet når jeg kommer hjem. Jeg spiste opp alt sammen mamma.

3 dager igjen.

Dag 112

Jeg unner meg en litt senere start i dag. Formen er sånn nesten bra. Tar meg til og med tid til å ta skjegget (Slapp av. Barten forsvant rett etter bildet)

Dugnadsgjengen drar før meg, men ikke før jeg får stukket et sjokolade i handa.

Det skulle vise seg å bli høydepunket i en ellers ganske så kjip dag. Det regner. Masse. Hele dagen. På tross av regntøy er jeg våt til skinnet etter noen timer. Jeg sa nei takk til å bli med dugnadsgjengen på båten over det store vannet så jeg må gå rundt. En forferdelig "sti" som er 20 meter sti, 20 meter søkkblaut gjørme.

Men nå er vi jammen ferdig med å gå i terrenget. 120 kilometer igjen til Lindesnes. Gleder meg til å ta på meg klissvåte klær og gå ut i regnet i morgen tidlig.

4 dager igjen.

Dag 111.

Jeg våkner med gjevne mellomrom våt av svette, men på morgenen føles det som om jeg er frisk igjen. Nå er jeg bare sånn sliten som man er rett etter man er blitt frisk.

Selve gåingen er ganske begivenhetsløs. Veldig vått og mye gjørme.

Når vi kommer fram til Gaukhei blir jeg mottatt av en dugnadsgjeng som inviterer meg på middag når de hører hva jeg driver med. Veldig hyggelige folk og en veldig god middag.

Mem med mørket kommer nok en gang feberen tilbake. Den var seig den her. Det er noen hundre meter mellom hytta jeg sover i og der jeg fikk middag. Jeg skjelver som et aspeløv når jeg kommer frem og hiver meg i soveposen. Da føles egentlig allting greit bortsett fra at jeg svetter som en gris. Søvnen kom sent.

5 dager igjen.

Dag 110.

Jeg har nesten ikke sovet et minutt i natt tror jeg. Det var så sinnsykt varmt og med feberen i tillegg ble det umulig. Men men. Sove kan man gjøre i grava.

Jeg ender opp med å ta en paracet og ibux for å knekke feberen. De funker som de skal og jeg føler meg pigg igjen.

Målet for dagen er Øyuvsbu. Det viser seg å være en ganske våt og gjørmete etappe. På et sted var det lagt ut et salgs bro over et spesielt ille parti. Jeg kunne bare se starten og slutten for resten var under gjørma, men den var jo der så det er jo bare å gå på tenkte jeg og tok ett skritt. Plupp sa det så stod jeg med gjørme til kneet. Det var snekret sånn at det var mellomrom mellom der man skulle tråkke , men det var neimen ikke godt å se under gjørma.

Mens jeg står å prater med en famile jeg treffer kommer en enslig reinsbukk tassende. Europas sydligste reinstyrstamme. Det er ikke så ofte man får sett dem her tror jeg så det var moro.

Vi krysser også vei 987 som går over fjellet til Stavanger. Den veien kjørte jeg for ganske nøyaktig fire måneder siden og sa til de andre i bilen at "om 3-4 måneder er jeg her igjen". Jammen snakket jeg ikke sant også.

Sammen med kvelden kommer feberen tilbake. Ikke veldig sterk feber, men nok til at jeg hutrer utenfor dyna og svetter under. Legger meg halv åtte for å få sovet skikkelig ut.

6 dager igjen.