Dag 107. Agder

Du verden så praktisk det er å sove rett ved siden av doen. Man trenger ikke gå noen skritt, bare reise seg og sette seg ned. Jeg tror soveromsdo blir det neste store.

12 timers søvn gjør underverker for en sliten kropp. Både jeg og Queen er mye piggere i dag og det går radig ut av fjellet og til riksvei 9 som vi skal følge til Bykle før vi drar inn på heia igjen.

Fylkene raser unna nå. Buskerud, Telemark og nå Aust-Agder. Jeg bytter fylker oftere enn jeg bytter undertøy. Bokstavelig talt. Hovden er stedet vi passerer gjennom. Hit drar Kristiansandere for å stå på slalom. Sist jeg var her brakk jeg armen.

Camp blir satt på et sted jeg faktisk har stått å fisket en gang før. Vannet renner ut i elva Otera som renner hele veien hjem. Det sammen med å høre den deilige Kristiansandsdialekta på butikken gir meg et stikk av hjemlengsel.

9 dager igjen.

Dag 106

Jeg er litt sliten i dag jeg ass. Hardangervidda tok på. Queen er også sliten og veldig sår på potene så det ble potesokker på henne i dag.

Rett før vi går ombestemmer jeg meg og velger bort asfalttrasking mot å gå gjennom fjellet i steden. Været er fantastisk. Høstvær på sitt beste med sol og ikke så mye vind. Det føles fortjent.

Det er et nydelig fjellparti vi går gjennom med enorm utsikt, isbreer og fosser. Det er rett og slett en deilig dag i fjellet.

Men jeg er sliten så jeg kommer ikke så langt som jeg hadde håpet. Kjenner det spesielt i knærne.

Vi avslutter dagen litt tidlig når vi kommer forbi en Statkrafthytte med en fin, og åpen, utedo. Her skal vi sove i natt. Fint med kort vei når jeg må opp å tisse i natt.

10 dager igjen på tur nå.

Dag 105. Ferdig med Hardangervidda

Hytteoppsynsekteparet viser seg å være riktig trivelige. Jeg får nykokt egg og en del turmat som noen tyskere har lagt igjen. De sitter og er så bedagelige og virker som de har all tid i verden mens de spiser frokost.

De er også ivrige reinsdyrjegere. Kona, som var på et fuktig besøk hos nabohytta i går kveld, har en litt røff morgen. Hun står og prøver å pakke sekken men erklærer til slutt at "jeg funker ikke i dag". Det er helt til naboen kommer og sier at det er opservert reisdyr på andre siden av vannet. Da fungerte hun plutselig kjempebra. Ekteparet går fra superbedagelige til superstresset. Hiver på seg tøyet og løper ut og det var det siste vi så til dem. Mannen har det så travelt at han holder på å glemme børsa.

Været er mye det samme som i går. Sterk vind og småregn i lufta hele tiden. Men det meste av snøen har heldigvis smeltet.

Reinsdyra som hadde blitt observert var rett ved stien min. Jeg går og plutselig hører jeg et smell og så mange andre smell. Så plutselig ser jeg siluetten av masse jegere og en reinsdyrflokk som løper oppover fjellsida en 7-800 meter unda. Artig at jeg kom akkurat til smellet.

Det er ikke så langt før første vading kommer. Jeg liker veldig godt å gå i tørre sko så jeg velger å ta av meg til bokseren og gå over barfot. Det er grusomt kaldt og veldig vondt, men premien er å kunne ta på seg tørr stilongs og tørre sko på andre siden. Dette gjentar jeg to ganger til og har dermed bare en vading igjen. Den viser seg å være litt verre. Elva er ikke så bred, men med all nedbøren er det ganske sterk strøm og med en foss ikke så langt nedstrøms er det ikke anledning for å falle. Jeg gjør et lite forsøk barfot før jeg skjønner st her må jeg ofre tørre sko for å komme helskinnet over. Så jeg tar på meg skoene og spenner sekken godt fast så den ikke skal ødelegge balansen og vasser forsiktig uti. Vannet rekker meg til bokseren. Altså for dypt for Queen så jeg holder henne i halsbåndet så hun ikke forsvinner mens jeg prøver å balansere meg over. Det er neimen ikke så lett. Vindem er kraftig og uregelmessig som gjør sitt med balansen. Bunnen er også mørk og det sammen med vinden som pisker opp vannet gjør det vanskelig å se hvor man setter beina. Queen prøver å klatre opp på meg og ut av vannet. Jeg mister nesten balansen men klarer til slutt å komme meg over. Det er første gang på turen jeg har vært redd. Det er først når jeg kler på meg at jeg kommer på at det dummeste man gjør før man vader over ei stri elv er å spenne sekken godt fast.

Jeg har også periodevis enda sterkere vind enn til Litlos, selv om jeg ikke trodde det gikk an. Denne gangen i ryggen der stien gikk relativt bratt nedover. Ikke en bra kombo, men jeg var forsiktig. Selv med forsiktighet ble jeg blåst over ende et par ganger. Det vil si vinden flyttet foten min så jeg ikke satt den der jeg ville og falt av den grunn. Ikke noe dramatisk men utrolig slitsomt.

Til slutt kommer vi da til Haukeliseter. Her gledet jeg meg til å komme inn i varmen og ta en varm dusj. Vel dusjen kostet 10 kroner for 4 minutter så jeg endte opp med å vaske meg i vasken på do. Ikke fullverdig, men et helt greit alternativ egentlig. Så røk jeg på en kjøttkakebuffét. 7 kjøttkaker, 5 poteter samt tyttebærsyltetøy, ertestuing og saus ble fangsten.

Nå ligger jeg i senga og skriver det her. Det ble en strabasiøs tur fra Geilo. Hardangervidda kan være kjempevakker eller den kan være som den var nå. Men jeg sitter igjen med en ny respekt og ydmykhet for vidda. Man skal ta fjellet på alvor.

Dag 104

Jeg våkner opp til winter wonder land. Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over fjellene. Været har heldigvis blitt bedre. Det blåser fremdeles ganske kraftig, men det er nesten ikke nedbør og det som kommer er regn.

Reinjegeren har fått nok. Han gir meg resten av turmaten sin og går ut døra mens jeg spiser frokost.

Etappen min i dag er ikke så veldig lang. Bare 5 timer, men den skal bli tung nok. Snøen har som sagt lagt seg og det er tungt å gå i snø og slaps. I tillegg blåser det kraftigere utover dagen. På et tidspunkt begynner jeg å gå over ei sommerbro som plutselig stopper halvveis. Broen er bygd opp med paller som er festet i to bjelker. Vel denne broen er rett og slett blåst i stykker. Jeg kan se tre av pallene ligge i elva litt lengre nede så jeg fisker dem ut og "reparerer" broa så jeg kommer meg over.

Mange steder har det blitt store snøskavler som er dypere enn beina mine er lange som jeg må bakse meg gjennom, men jeg kommer meg til slutt til Hellevassbu som jeg planla å sove i. Her har de ikke forventet besøk for et ektepsr som har hytteoppsyn har lakkert alle gulvene på hytta. Så jeg ender opp i sikringsbua sammen med dem og de to andre damene som de heller ikke forventet. Men det er koselig og sengeplasser nok i sikringsbua så det går veldig greit.

Damene kom fra Haukeliseter i dag som er der jeg skal gå i morgen. De kan fortelle at sommerbroene er tatt inn og jeg blir nødt til å vade fire ganger. Jeg gleder meg ikke.

Dag 103. Snø!

I dag drar Martin nordover ut av vidda og hjem, mens jeg fortsetter sydover. Det har blåst opp ganske kraftig i løpet av natta og med regnbyger er det ikke akkurat drømmevær. Martin har bare en 3.5 timers tur ut av vidda, mens jeg har 7 timer til Litloshytta.

Jeg har hatt veldig mye fint vær til nå. Ekstremt mye fint vær. Det hadde jeg IKKE i dag. I dag virket det som jeg hadde samlet opp alt det dårlige været jeg skulle hatt og fikk det på en gang. Jeg går i kraftig motvind og regn de første timene. Det er tungt å gå i motvind, men dette var bare starten. Etterhvert som jeg kom litt høyere over havet gikk regnet over til sludd før det gikk over til et forferdelig snøvær. Nei forferdelig er ikke dekkende for hva dette var. Det var helt ekstremt. Det var vel på det punket jeg skulle gravd meg ned i tide. Vinden var så kraftig at det var vanskelig å puste og jeg ble dyttet hit og dit der jeg gikk i 45 graders vinkel. Ordet vindskeiv har fått en ny betydning. Jeg fant et par pinner som jeg brukte som staver og støttehjul for å hjelpe fremdriften. Det snødde vannrett og i en sånn fart på grunn av vinden at det gjorde skikkelig vondt å få fnuggene i øynene. Heldigvis hadde jeg capsen som holdt det unna, men jeg måtte jo kikke opp med gjevne mellomrom for å se etter neste varde så jeg ikke gikk meg vill. Hadde dette vært på vinteren med masse snø allerede tror jeg det hadde vært fullstendig whiteout. Man kan ikke sette seg ned for en hvil heller når det er sånn så man må bare fortsette å gå. Tenk at jeg kalte det derre fisleværet i Finnmark for snøstorm.

Temmelig sliten og mørbanket kom jeg til slutt frem til Litlos. Her var det en reinjeger allerede som hadde fyrt opp så det var deilig og varmt. Det var MEGET behagelig å få på seg tørt tøy og sette seg på sofaen med boka og bare høre på hvinden og kjenne hvordan den ristet hele hytta.

Dag 102

Det er kaldt i dag. 1.5 grader viser gradestokken på hytten vi går forbi. Dagen åpnes hvertfall med å børste rim fra teltet og vi får litt snødryss utover dagen.

Målet for dagen er å nå Sandhaug hytta hvor Martins ferd ender. Det er et godt stykke og nå skal Martin, som gjerne kunne tenke seg å gå Norge på langs selv, virkelig kjenne hva det faktisk vil si å gjøre nettop det.

Jackson virrer rundt med kløven i dag også så Queen "Lemmendödaren" får nyte friheten. Queen virker å ha en personlig vendetta mot arten lemmen. Hun tar sikkert 15 stykker i dag. 15 som jeg vet om hvertfall. Hunder kan også få harepesten så jeg er ikke så happy for det, men jeg får hvertfall hindret henne i å spise dem.

Dette skulle også bli dagen Queen blir borte for første gang. Hun løper ganske langt av gårde på sin endeløse søken etter rype så det er vanlig å ikke se henne på en stund. Etter at den stunden plutselig varte veldig lenge endte jeg opp med å måtte gå tilbake en kilometer for å lete. Der et stykke fra stien fant jeg henne i stand på et rypekull. På den måten satte hun effektivt en stopper for sin egen frihet. Så fra nå av må hun gå pent for det der gidder jeg ikke igjen.

Jeg nevnte at dette var dagen Martin skulle kjenne hva det vil si å gå Norge på langs. Jeg må si jeg koste meg litt når jeg så ham gå gjennom alle frustrasjoner jeg kjente igjen fra meg selv. Myr, motbakker, at det et mye lengre enn man tror, å tro man er kommet til toppen bare for å se en ny, sulten, sliten, vonde føtter etc. Han hadde hele spekteret. Lettelsen og gleden over å komme frem til hytta og smerten av å gå på sokkelesten på hardt gulv. "Det føles som jeg har blitt grisebanket!!!" sier han mens han vagger over gulvet. Nå er det hvertfall en som forstår.

Dag 101.

Vi starter dagen med å gå innover på vidda på en grusvei. Queen har fått kløvfri fra gentlemannen Jackson så hun løper rundt og koser seg noe verre. Så plutselig kommer vi til et sted det virker som alle rypene på hele vidda har samlet seg. På 15 minutter støkker hundene opp 4-5 kull med sikkert 50-60 fugl til sammen. En opplevelse.

Det er også enormt med lemen på Hardangervidda. De små gnagerne er ikke akkurat de smarteste vesnene på denne jorda. Man kan gå og ikke se lemen og så plutselig hører du skriking 5 meter til siden og der står et lemen, du aldri hadde sett hadde det vært stille og gjemt seg, klar for kamp. Det er akkurat dom om det skriker "Ikke ta meg!!!!" før du oppdager det sånn bare for å være sikker. Men hissige er de.

Et lemen kom faktisk kjørende opp på siden vår og rullet ned vinduet, "Ta hondane i bann!!!". Merk at da går begge hundene rundt beina våre. Vi prøver høflig å argumentere vår sak men han svarer bare enda mer hissig og kommanderende. "Eg har mista nok saue for hond!!!". At både Queen og Jackson er sauereine er han ikke interessert i å høre på og at det heller ikke er noen sauer noe sted er visst ikke så relevant. Jeg skjønner opphavet for sinnet hans, men kan man ikke ta det opp på en skikkelig måte da? Jaja. Vi tar nå hvertfall hundene i bånd.... en liten stund.

Vi går en god etappe. Det er fint å ha en turkamerat man kan prate og le med. Det er litt anderledes enn å gå og prate med seg selv og Queen. Leiren settes akkurat tidsnok til å komme seg inn under duken før regnet starter for fullt. Deilig.

Dag 100! Vi får besøk

Jeg står opp grytidlig og setter i gang. I dag får vi nemlig besøk av fetter Martin og Jackson. Martin er storebroren til sterke fetter Ole og Jackson er hunden hans.

Vi møtes i Geilo. Her blir mat handlet inn og jeg kjøper en sovepose til Queen før vi legger i vei ut mot vidda.

Jeg har gledet meg til Queen og Jackson skulle møtes. Tenkt at de kommer til å bli bestevenner og leke sammen og kanskje bli kjærester. Det første som skjer er at Queen knurrer. Det andre som skjer litt senere er at de begynner å sloss. Så mye for bestevenner. Når de da får kjeft og ikke får lov å knurre på hverandre blir de enige om å overse hverandre.

Vi går ikke veldig langt fra Geilo før klokka er så mange at vi må slå opp teltet, men vi kommer oss da opp på vidda.

Martin har med en overraskelse. Game Boy. Når slekta ble samlet da vi var yngre satt vi ungene og spilte Game Boy sammen hele dagen. Jeg skjønner nå hvorfor de voksne ba oss skru av lyden.

Dag 99. Hallingdal

Det ble ikke så mye asfalt som jeg fryktet i dag. Heldigvis går det en grus/sykkelvei på andre siden av dalen som går hele veien til Geilo. Det er så UTROLIG mye mer behagelig å gå på en stille skogsvei enn ute i trafikkmaskina.

Queen har en tendens til å trave i vei uten å se seg tilbake fordi hun antar at jeg følger etter. Vel i dag gjemte jeg meg når hun gjorde det. Det er ganske fascinerende å se hvordan hun jobbet for å finne meg igjen. Først sprintet hun et stykke tilbake og forbi meg. Så løp hun inn i skogen så vinden blåste over veien før hun fikk den i nesa. Så jobbet hun seg oppover helt til hun fikk ferten av meg. Med en gang vi startet å gå igjen travet hun av gårde som før. Ikke lært noen ting med andre ord.

Jeg ble nesten husokkupant igjen. Det var ei lita hytte nede ved jernbanesporet. Det var ikke noe håndtak på døra, men med litt leatherman-magi fikk jeg den opp. Problemet var at det var masse knust glass over alt. Ikke veldig helsefremende for hundepoter med andre ord. Dermed ble det teltet i natt også.

Det var en nydelig solnedgang i dag. Desverre er jeg en autosettings-fotograf så alle forsøkene mine på å ta et solnedgangsbilde ble seende ut som det var høylys dag. Så dere får et bilde av et veldig stort ospeblad i steden for.

Det er 15 km igjen til Geilo.

Dag 98. Kjentfolk over alt.

I dag har jeg gått gjenom Gol. Steffen er en kompis jeg vet jobber i Gol innimellom så jeg sender ham en melding mens jeg venter på kebablunsjen min. Joda han er i Gol han og tar turen til sentrum for å hilse på. Jeg får til og med nybakt brød av ham. Meget trivelig.

Etter Gol trasker vi videre mot Geilo. Mens jeg sitter og pauser er det plutselig en BMW som tuter til meg. Så snur den og kommer tilbake. Det er Eldar og kjæresten på vei hjem fra hyttetur. Av dem får jeg egg og ost.

Veldig hyggelig å treffe kjentfolk selv om det er litt tungt å se dem sette seg inn i bilen og KJØRE av gårde mens jeg må gå.

Queen har et blodig oppgjør med et lemen i dag. Stillingen ble uavgjort.

Dag 97. Overaskelse!

Jeg hadde satt opp teltet delvis over en sti litt borte fra veien. Der lå jeg i morges og leste litt da jeg plutselig hørte fotskritt. "En turgåer som går forbi" tenkte jeg. Men denne turgåeren gikk ikke forbi. Han ble stående utenfor teltet. Jeg lå musestille og ventet litt irritert på at denne innpåslitne personen skal gå bort, det er litt ekkelt å ligge inne i et telt mens en fremmed står rett utenfor. "Hallo Sigve" lød plutselig en ikke så fremmed stemme. Turgåeren er jammen meg onkel Kent som har konefri og kommer veien fra Hønefoss ens ærend for å gi meg frokost. Ikke bare er han onkelen min, han er også den mest fjellvandte personen jeg kjenner.

Så jeg gjorde som hobbitene og spiste "second breakfast". Rundstykker og masse pålegg. Ikke nok med det, men jeg fikk med meg middag. Elggryte og poteter. Et veldig velkomment avbrekk fra den frysetørrede torodietten jeg har vært på de siste månedene.

Så det var en meget hyggelig grunn for å komme litt senere i gang enn vanlig. Kent liker veldig dårlig å være foran kamera, så eneste bilde jeg tok ble litt sånn paparazzi stil uten at han visste om det. Han har definitivt noen bedre bilder av meg i det jeg fortumler meg ut av teltet.

Av andre ting som er verdt å nevne så har vi entret Buskerud fylke.

Dag 96.

Grusvei og asfalt er det vi opplever i dag. Ikke så mye å skrive hjem om.

Grusveien gikk gjennom et hytteområde og plutselig hører jeg en bil som sakker ned og kjører veldig sakte bak meg før motoren dør. Det er to eldre damer med ei gneldrebikkje av en annen verden i baksetet som vil hilse på. De hører litt dårlig samtidig som fillebikkja bjeffer i et kjør på Queen. Får til slutt forklart at jeg går Norge på langs. De blir veldig imponert.

Står inne på Rema 1000 og lader mobilen nå. Queen står utenfor og uler som besatt fordi jeg ikke er i øyesyn. Hun hadde faktisk flyttet benken jeg satte henne fast i noen meter sist jeg var ute.

Nå venter 100 km på asfalt til Geilo.

Dag 95.

Jeg våkner til et tjukt lag med rim på både innsiden og utsiden av teltet. Hele verden er dekket i hvitt. Vi er jo på rundt 1000 moh så det er kanskje ikke så rart det er kaldt på natta her. Frostrøyken står ut av munnen og jeg er småkald selv om jeg ligger med superundertøy og ullgenser i soveposen mens jeg lager frokosten.

Seks timer senere sitter jeg i bar overkropp og spiser lunsj i solveggen. Det er jammen store konstraster nå på høsten.

Queen er i kjempeform. Hun gledet seg så mye til å starte å gå i dag tidlig at hun hoppet og danset rundt meg når jeg pakket det siste ned i sekken. Beina mine fungerer også bra selv om føttene er litt vonde. Kjøpte nye såler i Oslo og de må gåes inn. Blir bedre og bedre for hver dag.

I morgen ankommer vi mest sannsynlig Fagernes. Derfra tar vi asfalten til Geilo før vi går inn i gode gamle Hardangervidda.

Dag 94. Første frostnatt

Den måtte jo komme før eller siden. Den første frostnatta. Jeg hadde håpt på siden. Soveposen har komfortemperatur på -1 og så skitten og utbrukt som den er nå er den nok noen grader høyere enn det. Godt jeg husket å ta med ullgenseren fra Oslo.

Q-gjengen som var det siste jeg så i går er jammen det første jeg ser i dag der de kommer tuslende opover veien. Det er tydelig at de trekker lavere i terrenget når på natta og høyere på dagen.

Været er helt fantastisk. Perfekt høstvær med skyfri himmel og vindstille. Jeg må si at sommerfjellet er vakkert, men høstfjellet er finere.

Dag 93. Lokal kjendis

Vi starter med å gå langs Peer Gynts vei og så innover en grusvei vi skal følge noen mil.

Mens jeg sitter på en av mine mange pauser for dagen og kikker på en røyskatt stopper en bil og jeg kommer i prat med sjåføren. Han er veldig misunnelig på turen min og plutselig vil han ta bilde av meg og Queen til lokalavisa. Den er så lokal at den bare kommer ut en gang i uka og jeg husker selvfølgelig ikke hva den heter. Kanskje noen google guruer klarer å finne ut av det. Det skulle bli lagt ut på nettet også.

Når teltet skal settes opp kommer det en hel gjeng med kyr vandrende nedover veien. De er utrolig nyskjerrige. Lukter og smajer på sekken og kløven. De holder til og med på å ty til kannibalisme ved å spise maten til Queen, men jeg klarte å redde den.

Det er litt rart å være tilbake i teltet. Beina må gåes litt i gang igjen kjenner jeg.

Dag 92. I gang igjen

Da var vi i gang igjen. Ole Einar er gift bort til Patzi og jeg er uthvilt. Egentlig er jeg kjempetrøtt fordi man ikke sover nok når man er i sivilisasjonen. Men det var helt greit å sette i gang igjen nå. Har prøvd å holde det komfortable livet litt på avstand så det ikke skal bli for tøft å fortsette turen.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle nummerere denne dagen. Det er jo dag 97 siden start, men jeg har jo vært på bryllupsperm så jeg føler ikke disse dagene har vært en del av ekspedisjonen.  Derfor fortsetter jeg bare tellingen der den slapp. Dessuten ser det mye bedre ut å være på dag 92 og ikke 97.

Vi har ikke fått gått så mye i dag. Kom med toget til Vinstra 1700 og fikk inn et par timer før det ble såpass mørkt at det ikke er så lurt å gå langs veien lenger. Det var så vidt Queen kom med på toget. Jeg gikk inn i vogna på Oslo S med Queen i båndet bak meg. Plutselig stod jeg der med et bånd og i enden av båndet var det bare halskjede og ingen hund. Det som skjedde var at Queen hadde falt ned med bakparten i det gapet mellom toget og plattformen (mind the gap). Halskjedet var festet så løst at det gled bare av hodet hennes. Heldigvis hadde hun kløven på seg. Den hindret henne i å falle helt ned og under toget. Hun hang der bare forfjamset til jeg fikk løftet henne ut. Når hun skulle prøve igjen tok hun løpefart og hoppet opp nesten alle trinnene i ett.

Dag 90. Rondane

Rondane skal være vakkert har jeg hørt. Det lille jeg så var jo for så vidt fint. Tåka lå tett så fikk ikke den helt store utsikten.

Formen i dag var rett og slett forferdelig. Litt feber tror jeg så det var ikke noe stas å gå. Men med litt hjelp av mine to gode venner Paracet og Ibux gikk det ganske bra å komme seg til Eldåbu.

Det er mye tyskere i Rondane tydeligvis. Hytta var hvertfall stappfull av tyskere og meg. Noen av dem hadde vært så mye i Norge at de kunne snakke norsk og han eldste i gruppa der var rutinert han. Man må jo skrive seg inn i besøksprotokollen på hyttene med navn, adresse etc. Han hadde klistermerker med all info på alle i gruppa utfylt som han bare klistret inn.

Tyskerne kan jammen fyre i peisen også. Jeg tror egentlig de fyrte for fyringens skyld. Ut på kvelden var det sikkert 30 varmegrader og vinduer sto oppe, men de heiv like herlig på flere kubber. Over ovnen sto det "Fyr med måte".

Dag 91.

Vi er ferdig med Rondane og har kommet oss ned til Harpefoss i dag. Formen er bedre enn i går, men fortsatt ikke helt på topp.

Vi rekker ikke Fagernes før bryllup. Det er bare å innse. Dermed er det ikke noe annet å gjøre enn å reise til Oslo i morgen. Det er litt synd for vi mister 3 dager mer enn om vi hadde rukket frem, men vi ligger alikevel etter den opprinnelige planen.

Det er kanskje en fordel å få hvilt litt skikkelig også nå. Det er tross alt ca 1260 km siden sist hviledag.

Dag 89. Innbilt svangerskap

Jeg har vært litt bekymret for Queen de siste dagene. Hun har ikke vært helt seg selv., men formen har vært bra når vi går. I tillegg har hun begynt å få melk i pattene. Jeg googlet fenomenet og kom inn på en artikkel om innbilt svangerskap og begtnte å lese symptomer:
Ca 2 måneder etter løpetid: jepp
Spiser ikke: jepp
Produserer melk: jepp
Kaster opp: jepp
Graver/bygger bo: jepp
Behov for oppmerksomhet: Jepp. Jeg kan gå inn på butikken i 5 minutter og når jeg kommer ut igjen blir hun så glad st en skulle tro jeg var stått opp fra de døde.
Det eneste symptomet hun ikke hadde er at hun ikke har adoptert en sko eller sokk eller noe annet rart. Så det eneste morsomme symptomet har hun altså unngått.

Behandling av innbilt svangerskap: Mye aktivitet. Det tror jeg vi skal få til.

Så jeg lever altså under samme "tak" som en hormonelt forstyrret tispe. Jeg får ta det som ekteskapstrening.

Men det å gå går fint. I dag har vi vært på vårt høyeste til nå. Vi startet på ca 850 moh, gikk opp til 1520 moh. Det er utrolig flott her med høye fjell dekte i reinlav. Det er reinlav over alt.

Vi camper ved inngangsportalen til Rondane nasjonalpark, så i morgen bærer det inn i Norges eldste nasjonalpark.

Dag 88.

Tja. Hva skal man si om denne dagen da. Vi går til Alvdal der vi henger på butikken noen timer for å lade batterier. Så går vi videre og har nå kommet et stykke innover en grusvei som tar oss inn i fjellet. Det er egentlig ikke så mye mer å si enn det.

Eller en litt morsom episode kan jeg jo nevne. Jeg trener Queen på å sitte uansett når eller hvordan kommandoen gis og så skal hun sitte der til hun får beskjed om noe annet. Vel jeg sa sitt, men så glemte jeg å si ifra at hun kunne reise seg. Jeg gikk videre et godt stykke rundt en sving flr jeg plutselig oppdaget at jeg var helt alene. Når jeg ropte henne inn tok det en stund og så kom hun i fullt firsprang. Det vanket mye ros.

Dag 88.

Tja. Hva skal man si om denne dagen da. Vi går til Alvdal der vi henger på butikken noen timer for å lade batterier. Så går vi videre og har nå kommet et stykke innover en grusvei som tar oss inn i fjellet. Det er egentlig ikke så mye mer å si enn det.

Eller en litt morsom episode kan jeg jo nevne. Jeg trener Queen på å sitte uansett når eller hvordan kommandoen gis og så skal hun sitte der til hun får beskjed om noe annet. Vel jeg sa sitt, men så glemte jeg å si ifra at hun kunne reise seg. Jeg gikk videre et godt stykke rundt en sving flr jeg plutselig oppdaget at jeg var helt alene. Når jeg ropte henne inn tok det en stund og så kom hun i fullt firsprang. Det vanket mye ros.

Dag 87

Vi stopper i Tolga for å fylle bensin på multifuelen. På bensinstasjonen kommer en eldre kar bort. Han hadde sett oss i går og synes det var et så flott syn. Når han kommer ut igjen fra stasjonen spør han om jeg ikke vil bli med til ham å få en dusj og en hvil. Jeg hadde akkurat startet å gå og trengte å bruke dagen godt så jeg takket nei. Huff. Jeg har fremdeles litt dårlig samvittighet.

5 kilometer før Tynset står det en kar i en busslomme. Han er en sånn erketypisk middelaldrende ungkar og veldig hyggelig. Han forteller også om at han har skikkelig sansen for oss som gjør sånne ting. Han skal inn til Tynset og lurer på om jeg trenger noe? Hyggelige folk her i Hedmark, men jeg trenger jo ingen ting. I det han kjører av gårde tenker jeg "Han kommer til å kjøpe øl til meg" og ganske riktig, når jeg treffer ham på vei tilbake stopper han og putter en boks i handa mi. Jeg kan jo ikke annet enn å smile å si takk. Gesten er jo like mye verdt selv om jeg ikke får så mye bruk for selve gaven.

Etter Tynset går vi 10 kilometer til mot Alvdal som er der vi skal ta av fra veien og inn i terrenget igjen.

Dag 86. Hedmark

Vi er ferdig med Trøndelag. Av en eller annen grunn tenker jeg på melk når jeg hører Hedmark og ganske riktig tar det ikke lang tid før jeg ser de første kyrene og Tine/Felleskøpet er sterkt representert blant tungtrafikken.

Det er ikke så mye spennende som skjer. Jeg spiser lunsj på en veikro, ser masse døde mus og en veldig overkjørt grevling. Til slutt telter vi rett ved "Gamlebrua" før Tolga by.

Dag 85. Røros

Bilister stirrer så vanvittig. Mange av dem hvertfall. Man skulle tro jeg gikk der kliss naken langs veien. Folk har da sett en fyr med sekk før? Eller kanskje det er hunden med sekk som er det spektakulære? Jaja. Mange av utrykkene jeg ser er underholdning nok til å få dagen til å gå hvertfall. Jeg burde gå med et speil så folk kan se hvor rare DE ser ut.

Røros har en diger sandhaug med noen trær på rett ved siden av sentrum. Denne er fredet av en eller annen grunn. Vi camper hvertfall her.

Jeg har en litt uheldig episode når jeg slår lens rett foran en morsjonist jeg ikke ser, men ellers har dagen gått helt etter planen. Nå dreier vi vestover.

Dag 84. Ut på veien igjen

Så var det tilbake på veien igjen da. Vi skal ned til Røros før vi svinger sydvestover og til Alvdal der vi drar inn på heia igjen.

Det tar ikke så lang tid før vi møter på en utfordring vi ikke hsr behøvd å forholde oss til før. Veien forsvinner rett inn i et hull i fjellet. En tunell kalles det visst for. Det var brede og fine oppbygde kanter så hadde gått greit å gå gjennom, men det gikk enn grusvei rundt som ikke var så stor omvei så vi tok den. Det er jeg veldig glad for, for det var en nydelig dal med elva i bunnen vi gikk gjennom. Fisker som jeg er speider jeg alltid etter fisk i elvene jeg går forbi uten at jeg pleier å se noe. Men plutselig ser jeg en diger skygge. Så en til og en til og en til. Jeg har tydeligvis kommet over en av gyteplassene til laksen. 15-20 digre fisker står der i stim. Det kribler i kastearmen, men jeg har jo ikke fiskekort så jeg satt naturligvis IKKE sammen fiskestanga og prøvde IKKE noen kast. Like greit at jeg IKKE prøvde for laksen ville ikke bite uansett.

Dag 83.

Dagen starter først med nedoverbakke og så 5-600 meters bratt stigning opp til et viddeterreng. Det føltes godt å være på vidda igjen, men det er hardt å gå oppover.

Vi følger noe som heter Karolinerleden. I 17-ett-eller-annet kom det 10 000 svenske soldater for å ta over Trondheim, men mange tusen av dem døde underveis pga snøstorm og dårlig utstyr. Leden følger i deres fotspor med et par infotavler underveis.

Begyner å merke at vi ikke har hatt hviledag siden Abisko i Sverige nå. Er mer sliten enn jeg var gjennom Nordland. Men bare et par uker til då blir det en bryllupshvil.

Mot slutten av dagen trffer vi et ektepar som går tur med hunden. De synes det er veldig kult at vi går Norge på langs. "Så langt dere har kommet!" sier de. Drt er då deilig når folk sier det i stedenfor hvor langt jeg har igjen.